Generell helselovgivning mv.
For den ansvarlige
og for den offentlige forvaltning, herunder helsetjeneste, gjelder den generelle helse- og næringsmiddellovgivning. For den ansvarlige gjelder i tillegg rammeforskriften, styringsforskriften og denne forskrift. Etter helse- og omsorgstjenesteloven skal kommunen sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg innen dens område, herunder på landanlegg. Dette omfatter forebyggende og kurative helsetjenester mv. som nevnt i
helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 jf.
§ 3-1.
Folkehelseloven kapittel 3 om miljørettet helsevern med tilhørende forskrifter samt smittevernloven inneholder bestemmelser hvorav noen retter seg til (industri)virksomheter, andre til kommunen. Smittevernloven har i tillegg en del bestemmelser for helsetjenesten.
Helsepersonell i offentlig og privat helsetjeneste, herunder bedriftshelsetjenesten, skal yte øyeblikkelig hjelp etter bestemmelsene i
helsepersonelloven § 7.
Det vises for øvrig til Næringslivets sikkerhetsorganisasjons bestemmelser og retningslinjer for industrivern.
Helsedirektoratet har i dagens situasjon ikke funnet grunnlag for å foreslå noen hjemmel for generelt eller etter en konkret vurdering å pålegge operatøren eller den ansvarlige for virksomheten ansvar for kurative helsetjenester på landanlegg, verken i eller utenfor akuttsituasjoner eller ulykker. Operatøren kan på frivillig basis etablere en privat helsetjeneste, eventuelt benytte bedriftshelsepersonell også for kurative formål.
Systemer for kontakt og informasjonsutveksling om helsemessige forhold
Hygieniske forhold som nevnt i andre ledd, omfatter bl.a. smittevern, renhold og drikkevannsforsyning.
Risiko- og sårbarhetsanalyse
Risiko- og sårbarhetsanalysen som nevnt i tredje ledd, skal blant annet danne grunnlag for operatørens informasjon til den offentlige helsetjenesten, slik at denne kan dimensjoneres for å dekke behovet for helsehjelp på landanlegget.
Beredskap
Den helsemessige beredskapen som operatøren har ansvar for etter dette forskriftsverket, bør omfatte blant annet
- rådgivning og faglig veiledning av aktuelt personell på landanlegg,
- kommunikasjon med offentlige beredskapsressurser,
- prioritering av transport for skadde og syke.
Næringsmidler og drikkevann
Om næringsmidler mv. gjelder bestemmelsene i
matloven. For vannforsyning og drikkevannet i virksomheten gjelder bestemmelsene i
drikkevannsforskriften. Forskriften ble fastsatt av Sosial- og helsedepartementet for implementering av drikkevannsdirektivet 98/83/EF, innlemmet i EØS-avtalen 25.januar 2001. Forskriften forvaltes nå i utgangspunktet av Helse- og omsorgsdepartementet.
Den ansvarlige skal sikre at produksjon, pakking, lagring, transport og frambud av næringsmidler foregår i samsvar med næringsmiddellovgivningen.
Tekniske løsninger for næringsmiddel- og drikkevannsforsyning skal oppfylle bestemmelsene i næringsmiddelforskriftene for landbasert virksomhet samt
drikkevannsforskriften. De tekniske løsningene bør dessuten så langt som mulig bygge på anerkjente metoder.
Drikkevannsforskriftens forbud i
§ 4 mot å forurense vannforsyningssystem og internt fordelingsnett gjelder for enhver, herunder for operatøren i petroleumsvirksomheten og eier av landanlegg, og uansett hvem som er vannverkseier. Vannforsyningssystem og internt fordelingsnett er definert i forskriften
§ 3.
Operatøren eller andre som deltar i virksomheten, herunder eier av landanlegg, vil kunne være eier av (deler av) et vannforsyningssystem. Vedkommende vil for så vidt være underlagt de bestemmelser som gjelder for vannverkseier etter drikkevannsforskriften jf. definisjonene av vannforsyningssystem og vannverkseier i dens
§ 3 bokstav k og m.
Vannverkseier vil måtte påse at drikkevannet oppfyller kravene til kvalitet, mengde og leveringssikkerhet når det leveres til mottaker, jf
. drikkevannsforskriften § 5 første ledd. Hvis det er flere ledd av vannverkseiere på veien fra vannkilde til forbruker, vil et senere ledd, som kan være operatør i petroleumsvirksomheten, etter drikkevannsforskriften ha ansvar overfor mottaker bl.a. også for dårlig vannkvalitet som et tidligere ledd har forårsaket. Operatøren kan imidlertid i visse tilfelle holde sin leverandør ansvarlig, jf. privatrettslige regler.
Som eier av internt fordelingsnett har operatør m.fl. slikt ansvar for drikkevannskvalitet som fastsatt i
drikkevannsforskriften § 5 siste ledd, altså for å påse at drikkevannskvaliteten, når vannet frembys til forbruker, ikke forringes utover kravene i drikkevannsforskriften. Eier av internt fordelingsnett har derimot ikke etter drikkevannsforskriften ansvar for tilstrekkelig vannmengde og leveringssikkerhet, slik som vannverkseier.
Det vises til veiledning til drikkevannsforskriften og det til enhver tid foreliggende, mest oppdaterte veiledningsmateriell fra Folkehelseinstituttet om hvordan man sikrer drikkevann med tilstrekkelig god kvalitet.
Om tilsyn med næringsmidler og drikkevann: Etter
petroleumsloven med forskrifter fører Statens helsetilsyn tilsyn med helsetjenesten og den helsemessige beredskapen på landanleggene. Oppgaven er delegert til Statsforvalteren i Rogaland med hjemmel i
rammeforskriften § 67. Tilsynet med næringsmidler og vannforsyningssystem på landanleggene ivaretas av Mattilsynet. For landbasert offentlig eller privat vannforsyning som landanlegget er tilknyttet, fører, foruten Mattilsynet, også kommunen tilsyn etter
folkehelseloven § 9.