Ptil logo 2018 svart mobile ptil-logo-norsk-new
Til 50 år med sikkerhet
ET TIDSSKRIFT FRA PETROLEUMSTILSYNET

1990-tallet: Eventyr på havets bunn

Illustrasjon av havbunnsbrønner på Trollfeltet Foto: Equinor
Undervannsteknologi står sentralt når historien om erobringen av norsk sokkel skal fortelles. Utviklingen skjøt for alvor fart på 1990-tallet, og Norge er i dag en verdensledende eksportør av subsealøsninger.

Undervannsløsninger ble nøkkelen til videreutviklingen av norsk sokkel etter de første store utbyggingene på sytti- og åttitallet. Felt som tidligere ikke ble sett på som drivverdige, ble etter hvert tilgjengelige ved å ta i bruk undervannsteknologi. I dag kommer mer enn halvparten av olje- og gassutvinningen på norsk sokkel fra havbunnsbrønner. 

- Ved hjelp av undervannsteknologi ble det mulig å nå dypere havområder enn det som gikk an med faste innretninger i stål og betong. Den nye teknologien gjorde det også mulig å bygge et nett av havbunnsbrønner over et større område, og dermed få økt utvinning fra felt med kompliserte reservoarer, forteller Kristin Øye Gjerde, seniorforsker ved Norsk Oljemuseum i Stavanger. 

Sammen med Arnfinn Nergaard har hun skrevet historieverket Subseahistorien – Norsk undervannsproduksjon i 50 år, om hvordan Norge utviklet seg til å bli en verdensledende eksportør av undervannsteknologi. 

Teknologi og standarder

Aktiviteten i petroleumsvirksomheten var tidlig på nittitallet preget av lav oljepris, høye kostnader og stor usikkerhet rundt ressursgrunnlaget. 

Bruk av havbunnsbrønner på Frigg, Gullfaks og Tommeliten på åttitallet hadde imidlertid vist at det var mulig å produsere fra innretninger på havbunnen. Dette åpnet for at mange felt som tidligere var regnet som ulønnsomme eller utilgjengelige, nå kunne utvikles ved hjelp av avansert undervannsteknologi.  

Drevet av det kraftige oljeprisfallet i 1986 var det viktig å finne kostnadseffektive løsninger. Utviklingen på 1990-tallet ble dermed preget av to motsetninger: På den ene siden var det stort behov for ny teknologi som kunne løse utfordringer knyttet til for eksempel transport av brønnstrøm over lengre avstander. På den andre siden var det viktig å standardisere den eksisterende teknologien - for å redusere kostnadene.  

- Åttitallet handlet om utvikling av ny teknologi og ta den i bruk for første gang. På nittitallet begynte selskapene å spørre seg om det var mulig å gjøre ting enklere ved å bruke de samme løsningene om igjen, forteller Øye Gjerde. 

- Gjennombruddet kom med havbunnsbrønnene knyttet til Draugen og Statfjord-satellittene, som skulle utvikles omtrent samtidig. Kongsberg Offshore kom opp med ideen om å levere tilnærmet like løsninger for begge feltene, noe som reduserte kostnadene kraftig. Det ble startskuddet for det som etter hvert ble masseproduksjon av modulbasert undervannsteknologi.  

De nye undervannsmodulene var raskere å produsere og enklere å installere, og dermed kostnadseffektive sammenlignet med plattformløsninger. 

Dette sammenfalt med Norsok-arbeidet som kom i gang tidlig på 1990-tallet.

Prosjektet hadde som mål å redusere gjennomføringstid og kostnader for bygging og drift av innretninger på norsk sokkel.  

Standardisering var en viktig del av Norsok, og det ble utviklet en rekke standarder på subseaområdet i denne perioden. Samtidig var det få internasjonale standarder, så hoveddelen av de norske standardene ble i løpet av 2000-tallet overført til ISO-standarder.  

Milepæler på 1990-tallet:

1992: OD innfører regelverkskrav om mekanisk rørhåndtering på boredekk, etter mye strid.

1992: Arbeidsmiljøloven blir gjort gjeldende også på flyttbare innretninger.

1993: Norsok-prosjektet startet. Viktig bransjesamarbeid om utvikling av industristandarder.

1999: Risiko i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP) etableres. Den første i rekken av årlige rapporter utgis i 2001. 

Les mer om RNNP: To tiår med tillit

Flyterne kommer 

En sentral del av utviklingen på nittitallet var at havbunnsbrønnene i stor grad ble knyttet til flytende plattformer eller produksjonsskip. Åsgardfeltet, som startet produksjonen i 1999, var det største feltet som ble bygget ut på denne måten - med tre flytere og over 50 havbunnsbrønner.  

I perioden 1995 til 2001 ble det gjennomført ni store undervannsutbygginger med oppkobling mot en flyter. I løpet av 1990-tallet ble over halvparten av alle nye havbunnsbrønner på sokkelen knyttet til en flytende innretning. 

- Flyternes inntog ble i realiteten spikeren i kisten for betongplattformene, sier seniorforskeren. 

Produksjons- og lagerskipet Åsgard A
Produksjons- og lagerskipet Åsgard A er en av tre flytende innretninger på Åsgardfeltet. Nede på havbunnen er det boret over 50 havbunnsbrønner. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

Sikkerhet i stål og betong
Hvorfor ble Ekofisk bygget på stålunderstell, mens Statfjord fikk bein av betong? Og hva har egentlig sikkerhetsreguleringen hatt å si for utformingen av plattformene på norsk sokkel? Svarene får du i denne artikkelen.

Subsea til land  

Viktige teknologiske framskritt på nittitallet gjorde det også mulig å knytte havbunnsbrønner direkte til land. 

En sentral løsning var teknologien rundt flerfasetransport, utviklet av forskere ved Institutt for Energiteknikk (IFE) på Kjeller, Sintef og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. Teknologien gjør det mulig å strømme olje, vann og gass gjennom samme rørledning over lange avstander. Gjennombruddet gjorde at felt som tidligere ikke var regnet som lønnsomme, nå ble aktuelle for utbygging. 

Et eksempel er Snøhvitfeltet i Barentshavet. Det ble funnet i 1984, men først satt i drift i 2007, fordi det tidligere ikke var teknisk mulig å frakte gassen i rør til land. Takket være flerfaseteknologi transporteres i dag gass og kondensat gjennom en 143 kilometer lang rørledning fra Snøhvit til prosessanlegget Hammerfest LNG på Melkøya.  

Havbunnsfabrikker 

Teknologi utviklet på 1990-tallet la grunnlaget for store gjennombrudd som skulle bli viktige de neste tiårene, for eksempel undervannskompresjon og -separasjon. Begge løsningene er sentrale komponenter i ideen om havbunnsfabrikken, som på 2010-tallet var et viktig mål for Statoil. 

- Etter oljeprisfallet i 2014, har det vært mindre snakk om at alt må gjøres på havbunnen. Selskapene plukker i stedet det beste fra alle verdener. Er det grunt nok, kan bunnfaste stålplattformer være den beste løsningen. Andre steder kan en flyter være mer riktig, sier Øye Gjerde. 

Få papirutgaven
Ønsker du å få tilsendt spesialutgaven av Dialog helt gratis? Send en e-post til dialog@ptil.no.

Verdensledende 

Teknologiutviklingen i perioden la også grunnlaget for eksport og gjorde det mulig for norske selskaper å etablere seg nesten alle steder i verden hvor det drives olje- og gassproduksjon offshore. Utviklingen har særlig betydd mye for leverandørindustrien. Undervannsteknologi er i dag én av Norges største eksportnæringer – på størrelse med eksport av fisk. 

Øye Gjerde er tydelig på at undervannsløsninger kommer til å være viktige også i framtiden: 

- Undervannsteknologi er høyst relevant både for flytende vindkraft, havbruk og mulig utvinning av havbunnsmineraler. 

Samme sikkerhetskrav  

- Sett fra et personsikkerhetsperspektiv er bruk av undervannsanlegg en god løsning, siden det ikke er mennesker til stede. Sikkerhetsarbeidet handler derfor i hovedsak om å hindre lekkasjer til sjø, sier Trond Sundby, sjefingeniør i Ptil. 

Han understreker at regelverkskravene er de samme både over og under havoverflaten.  

- Kravene om doble barrierer og at anlegget skal gå til sikker tilstand dersom det oppstår en feil, gjelder også for undervannsanlegg. 

Tall fra Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet – akutte utslipp (RNNP AU) viser at det har vært få lekkasjer fra undervannsanlegg og rørledninger.  

- Dette er likevel et område næringen må jobbe mer med, påpeker han. 

- Etter hvert som mer og mer utstyr og prosesser legges på havbunnen, øker behovet for styring og overvåking, noe som stiller høyere krav til instrumentering og pålitelighet. Det er viktig at selskapene forstår dette, og at de jobber videre med utvikling av standarder og standardløsninger. 

Trond Sundby
Trond Sundby, sjefingeniør i Ptil. Foto: Gunlaug Leirvik

God ressursutnytting 

Også Sundby legger vekt på at undervannsteknologien er relevant for nye industriformer til havs. 

- Bransjen har hatt evnen til å tenke løsningsorientert og langsiktig. Klarer de å være like framsynte med tanke på teknologiutvikling og standardisering i dag som de var på 1990-tallet, er det mulig å få til stadig bedre subseateknologi. Og det vil være nyttig for blant annet havvindinnretninger. 

Sundby tror undervannsløsninger kommer til å være en viktig del av petroleumsvirksomheten i mange år framover.  

- Teknologien har vist seg å bli avgjørende for muligheten til å utvinne mer av ressursene. Enda flere nye olje- og gassfunn kommer derfor til å bli koblet sammen med eksisterende produksjonsanlegg ved hjelp av undervannsløsninger, spår han. 

Kapasitet og kompetanse 

Parallelt øker bekymringen for at kompetansen skal forvitre. Mange gode fagfolk forsvant fra subsealeverandørene under nedturen i 2014. I tillegg opplever næringen nå et generasjonsskifte, hvor mange av de som var med og bygde opp bransjen, går av med pensjon. 

- Vi har svært dyktige leverandører i Norge. Faren nå er at vi mister både historikk og kunnskap, sier Sundby.  

- Det er en utfordring. Kompetansen i bransjen er viktig både for petroleumsvirksomheten og for nye industriformer, som for eksempel havvind. 

Etter hvert som mer og mer utstyr og prosesser legges på havbunnen, øker behovet for styring og overvåking, noe som stiller høyere krav til instrumentering og pålitelighet. Det er viktig at selskapene forstår dette, og at de jobber videre med utvikling av standarder og standardløsninger.

Trond Sundby, sjefingeniør i Ptil

Relevant: Se video om standardisering

(fra Ptils Hovedtema Trenden skal snus, 2017)