Spørsmål
Jeg ville sette pris på en avklaring av følgende problemstilling:
Det synes å være en oppfatning hos noen i bransjen at man skal søke unntak ved avvik fra veiledningene til det nye HMS-regelverket.
Jeg kan ikke finne noen antydning om en slik praksis i regelverket. Tvert imot så sies det i veiledningen til rammeforskriften § 70 "Hvis en ønsker å bruke en annen løsning enn den som er anbefalt i veiledningen til bestemmelsen i denne forskriften og utfyllende forskrifter, er det ikke av den grunn nødvendig å søke om unntak. Den ansvarlige skal imidlertid foreta en intern vurdering som klargjør om den valgte løsningen oppfyller forskriftskravet."
Dersom aktørens interne avviksbehandling klargjør at man møter forskriftskravet, skal man altså ikke søke Ptil om unntak. I motsatt fall, altså dersom man ikke kan klargjøre at ønsket løsning (forskjellig fra det som veiledningen angir) oppfyller forskriftskravet, så vil det vel være forskriftskravet man skal søke unntak fra?
Svar
Det vil aldri være aktuelt isolert sett å søke om unntak fra en veiledning til en forskrift. Unntak relateres utelukkende til et lov- eller forskriftskrav, og vil normalt være aktuelt dersom en ikke kan, eller ikke ser det formålstjenlig å oppfylle det krav som følger av vedkommende lov eller forskriftsbestemmelse.
Et krav om å innhente et unntak følger altså av at en ikke oppfyller et lov eller forskriftskrav . Ved eventuell aksept fra myndighetene kan en da allikevel operere lovlig. Det kan settes vilkår til et unntak, og det er gjerne tidsbegrenset også. Søknaden vil gjerne beskrive og begrunne situasjonen og angi kompenserende tiltak.
Veiledningene til de enkelte bestemmelsene i petroleumsregelverket er av betydning med hensyn til fortolkning av det enkelte kravet. Den aktuelle forskriftsbestemmelsen i petroleumsregelverket vil derfor ofte måtte ses i sammenheng med veiledningen for å kunne fastslå hva som ligger i kravet etter forskriften.
Veiledningene til de enkelte forskriftsbestemmelsene beskriver gjerne en akseptabel måte å oppfylle forskriftens krav på. Anbefalte normer i veiledningene vil dermed være en målestokk og et sammenlikningsgrunnlag dersom en velger alternative (anerkjente) løsninger til dem som er angitt i veiledningen for oppfylling av forskriftskravet.
Står en ovenfor et funksjonelt forskriftskrav supplert med en veiledning med en anbefalt norm (eller annen angivelse av måte å oppfylle dette kravet på), men velger en alternativ måte å oppfylle kravet på, så er det opp til vedkommende pliktsubjekt å avgjøre dette. Med et slikt utgangspunkt blir det følgelig nødvendig å gjøre en sammenstilling og vurdering av den valgte løsningens godhet i forhold til forskriftskravet supplert med tilhørende veiledning. Dette for å kunne avgjøre om en står ovenfor et unntak eller ikke.
Regelverket krever en dokumentasjon av at en er i overensstemmelse med kravene ved valg av annen likeverdig løsning. Spørsmålet er forklart mer utdypende i veiledningen til rammeforskriften § 24 om bruk av anerkjente normer og i veiledningen til rammeforskriften § 70 om unntak. Vi viser til dette i sin helhet.
Les eventuelt også om dette på vår faktaside om regelverket.