Spørsmål

Når større eller mindre deler av mannskapet på flyttbare innretninger er utlendinger, er engelsk det naturlige fellesspråket, men fagforeningene mener at en skal bruke norsk i all kommunikasjon. De viser til rammeforskriften § 14 som bruker ”skal” i første setning om bruken av norsk språk.

I forskrift til lov om petroleumsvirksomhet § 64 brukes det derimot ”bør” om dette, og i rammeforskriften § 14 andre setning heter det at "andre språk kan brukes dersom det er nødvendig eller rimelig for å gjennomføre petroleumsvirksomheten, og det ikke går på bekostning av sikkerheten."

Står ikke kravene i rammeforskriften og petroleumsforskriften i en viss motstrid til hverandre? Hvordan skal dette tolkes med hensyn til bruk av norsk og andre språk? Hva gjelder når mannskapet består av både nordmenn og utlendinger?

Svar

Ut fra ordlyden i petroleumsforskriften § 76 (tidligere § 64) og rammeforskriften § 14 kan det virke som de har noe forskjellig innhold, men ser en nærmere på bakgrunnen for bestemmelsene, forarbeidene og tidligere lovgivning, vil en se at bestemmelsene må forstås å ha noenlunde samme innhold.

Den tidligere petroleumsforskriften av 14.06.85 hadde i § 37 en bestemmelse om bruk av norsk språk. Det fremgikk av andre ledd i denne bestemmelsen at "Departementet kan kreve at rettighetshaver fremlegger opplysninger om eller planer for hvordan norsk språk vil bli brukt i virksomheten for å ivareta hensynet til sikkerhet og arbeidsmiljø."

Av merknadene til § 37 fremgår det at hensikten med bestemmelsen var å oppfordre til bruk av norsk språk innenfor hele petroleumsvirksomheten. Om bakgrunnen for det refererte andre leddet sies det at departementet mener at språket spiller en betydningsfull rolle på områdene sikkerhet og arbeidsmiljø. Det sies videre at generelt vil en utvidet bruk av norsk språk kunne bidra til å fremme en forsvarlig virksomhet på kontinentalsokkelen.

I 1997 kom det ny petroleumsforskrift som i § 64 hadde en bestemmelse om norsk språk tilsvarende tidligere § 37, men det andre leddet (som referert ovenfor) var strøket. Av merknadene fremgår det at en anså bestemmelsen om å fremlegge opplysninger og planer om bruk av norsk språk for departementet som unødvendig. Viktigheten av å bruke norsk språk stod imidlertid fast i den nye bestemmelsen.

petroleumsforskriften § 76 (tidligere § 64) er således utgangspunktet at det skal brukes norsk språk, selv om det ikke er et absolutt krav. I rammeforskriften § 14 er det heller ikke et absolutt krav, men på bakgrunn av språkets betydning for sikkerheten, skal det imidlertid mer til for ikke å bruke norsk språk. Dette har også kommet til uttrykk i bestemmelsen, som presiserer at andre språk bare kan brukes når det ikke går på bekostning av sikkerheten.

Utgangspunktet er altså bruk av norsk språk, både etter petroleumsforskriften § 76 (tidligere § 64) og rammeforskriften § 14. Imidlertid kan det, som det fremgår av merknadene til den tidligere petroleumsforskriften § 37, være nødvendig med bruk av andre språk i tillegg til norsk språk. Det vises til at utenlandsk personell fremdeles utgjør et viktig innslag i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel, og at en betydelig del av denne virksomheten er lokalisert over eller i nærheten av internasjonale grenselinjer.

Hensynet til sikkerheten nødvendiggjør i stor grad at operasjonsmanualer, arbeidsinstrukser og beredskapsplaner er på norsk. Imidlertid kan hensynet til de engelsktalendes sikkerhet tilsi at de nevnte dokumenter i tillegg må være på engelsk.