Gå til hovedinnhold

Sånn begynte det

Petroleumstilsynets historie strekker seg tilbake til 1972, da Stortinget vedtok å opprette Statoil og Oljedirektoratet (OD). Direktoratet skulle senere bli delt i to, slik at Petroleumstilsynet ble opprettet med ansvar for tilsynet med sikkerheten, mens OD videreførte sin rolle innenfor ressursforvaltningen.


1972
Oljedirektoratet (OD) etableres.

1985
I kjølvannet av Kielland-ulykken i 1980 tillegges OD en koordinerende rolle i petroleumsvirksomheten til havs.

2004
Petroleumstilsynet opprettes. Den delen av OD som forvaltet sikkerhet og arbeidsmiljø ivaretas nå av den nye etaten.

Forut for vedtaket i 1972 hadde det allerede vært en begynnende petroleumsvirksomhet på norsk sokkel siden midt på 60-tallet. Klarsynte politikere og nøkkelpersoner i embetsverket forstod at dette ville vokse til noe stort og viktig for nasjonen og at det var viktig å etablere en god statlig styring av virksomheten.

Klare roller
Politikerne var opptatt av en klar rollefordeling. Med stortingsvedtaket ble dermed "treenigheten" etablert:

Det er ingen tvil om at denne klare rollefordelingen har vært en viktig suksessfaktor både i ressursforvaltningen og sikkerhetsforvaltningen i den norske petroleumsvirksomheten.

Ny industrigren
Petroleumsvirksomheten representerte en helt ny næringsgren i Norge. Da det skulle bygges opp et offentlig tilsynsorgan, var det lite å bygge videre på. Mange land hadde tatt utgangspunkt i regelverk for gruveindustri som et utgangspunkt også for petroleumsvirksomhet. Siden petroleumsvirksomheten i Norge skulle finne sted til havs, var det imidlertid mest naturlig å bygge på våre lange og gode tradisjoner som sjøfartsnasjon.

Ettersom leteboring skjer fra flytende innretninger, var det naturlig å betrakte disse som en form for skip, og Sjøfartsdirektoratet ble derfor en viktig tilsynsetat for disse. Oljedirektoratets rolle var i begynnelsen begrenset til tilsyn med sikkerheten i den petroleumsaktiviteten som foregikk på innretningen.

Etter at de første bunnfaste innretningene for produksjon kom på plass, ble også disse ansett som en form for maritim innretning, og Sjøfartsdirektoratet førte tilsyn med maritimt utstyr som for eksempel livbåter om bord på innretningene.

Koordinerte etater
På samme måte hadde flere etater selvstendige tilsynsroller. Kystdirektoratet førte tilsyn med merking og maritime signaler, Luftfartsverket med helikopterdekk og Meteorologisk institutt med innsamling av værdata og lignende. Flere andre etater hadde tilsvarende selvstendige roller, de mest sentrale var forurensningsmyndighetene og helsemyndighetene.

Ulykken med boliginnretningen Alexander L Kielland, der 123 mennesker mistet livet, skapte et vendepunkt i organiseringen av myndighetsregimet i petroleumsvirksomheten.

I 1985 ble OD tillagt en koordinerende rolle i petroleumsvirksomheten til havs. Mange av etatene som tidligere hadde hatt selvstendig tilsynsmyndighet skulle nå være bistandsetater til OD. Dette betydde at OD formelt ble myndighetsansvarlig på disse områdene, og at de tidligere tilsynsetatene skulle gi OD faglig bistand på sine spesialområder ved behov.

Noen myndigheter fortsatte å utøve selvstendig tilsyn etter annen lovgivning. Disse var Statens forurensingstilsyn (nå Miljødirektoratet), Helsetilsynet og Statens strålevern. Overfor disse skulle OD ha en koordinerende rolle. Denne rollen ga ikke anledning til å overprøve eller sette til side beslutninger fra disse etatene, men ordningen skulle sørge for at etatene framsto på en helhetlig måte og uten motstridende regelverkskrav.

Ulykken med boliginnretningen Alexander L Kielland, der 123 mennesker mistet livet, skapte et vendepunkt i organiseringen av myndighetsregimet i petroleumsvirksomheten. Datoen 27. mars 1980 har preget petroleumsindustrien i alle år siden, og ulykken har hatt stor betydning for utviklingen av sikkerheten på norsk sokkel. (Foto: Foto: ©Helge Sunde/Samfoto/NTB scanpix)

Denne nye organiseringen ble godt mottatt hos selskapene, som dermed bare fikk én myndighet å forholde seg til. OD stod for koordinering av involveringen av de andre myndighetene ved behandling av søknader og lignende.

Ordningen var også ressursbesparende for myndighetene. Delvis ved å unngå unødvendig dobbeltarbeid, men også fordi OD ikke trengte sitte med egen fagkunnskap på områder som var tilgjengelig hos de andre fagetatene.

Petroleumstilsynet opprettes
I slutten av 2002 besluttet Regjeringen at Oljedirektoratet skulle deles i to selvstendige etater. Den delen av direktoratet som forvaltet sikkerhet og arbeidsmiljø skulle ivaretas av en ny etat, som fikk navnet Petroleumstilsynet (Ptil). Endringen ble satt ut i livet fra 1. januar 2004.

Den nye etaten skulle rapportere det det som gangen het Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD). Dette innebar ingen endring, fordi Oljedirektoratet før delingen hadde hatt en todelt rapportering: Til Olje- og energidepartementet i saker relatert til ressursforvaltning og til AAD i sikkerhets- og arbeidsmiljøsaker.

Denne delte rapporteringen var reflektert i organiseringen av OD, i form av en ressursdivisjon og en sikkerhets- og arbeidsmiljødivisjon. I praksis kom Ptil derfor stort sett til å bestå av den sistnevnte.

Utviklingen fortsetter
Allerede før delingen av OD i 2004, var prosjektet "Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet" (RNNP) etablert. Med dette var det etablert et verktøy som kunne gi et vesentlig bidrag til en målrettet bruk av Ptils ressurser for å redusere risikoen i petroleumsvirksomheten. RNNP er et produkt av trepartssamarbeidet, og også selskapene og arbeidstakerne bruker resultatene fra rapportene i sikkerhetsarbeidet.

Ptil har siden opprettelsen i 2004 arbeidet systematisk for å utnytte ressursene best mulig, ved å sette inn kreftene der det er mest å hente når det gjelder å redusere risiko. En målrettet tilsynsaktivitet basert på god planlegging står sentralt i dette, og Ptil har arbeidet – og arbeider – kontinuerlig med å utvikle det interne styringssystemet for aktiviteter knyttet til regelverksutvikling og tilsyn.

Et viktig verktøy som de senere årene er tatt i bruk som et grunnlag for tilsynsplanleggingen, er . Dette betyr at det årlig blir fastsatt et antall, som regel fire, områder som skal gis særskilt prioritet. Utvelgelsen bygger på en rekke faktorer, som resultater fra RNNP, samlede erfaringer fra tilsynet og signaler fra departementet.

Hovedprioriteringene skisserer hva som bør gjøres fra Ptils og fra næringens side for å oppnå forbedringer.