Katastrofene da Alexander L. Kielland kantret i 1980 og eksplosjonen og brannen på Piper Alpha på britisk sokkel i 1988 viser hvilke dramatiske konsekvenser storulykker i petroleumsvirksomheten kan ha. De siste årene har også hendelser på norsk sokkel og på landanleggene hatt potensial for å kunne bli en storulykke.
Siste storulykke innen petroleumsvirksomhet på norsk sokkel var helikopterulykken utenfor Brønnøysund i 1997, der 12 mennesker omkom. På en innretning skjedde siste storulykke i 1986, i forbindelse med grunn gassutblåsing på den flyttbare innretningen West Vanguard.
Både utforming av innretninger og anlegg, valg av tekniske løsninger med gode iboende sikkerhetsegenskaper og valg av effektive barrierer inngår i tiltak for å redusere risikoen for at en storulykke skal inntreffe.
Kartlegging av storulykkesrisiko:
Myndighetene baserer seg på en rekke forhold når utviklingen i risiko skal beskrives. Erfaringer fra tilsyn, innrapportering av ulykker og nestenulykker, gransking av større hendelser og FoU aktiviteter er viktige kilder. Det er et mangfold av faktorer av teknisk, operasjonell og organisatorisk art, som hver for seg eller i samspill kan medføre at ulykkeshendelser oppstår eller ha innvirkning på et eventuelt hendelsesforløp.
Når det gjelder utviklingen i storulykkesrisikoer resultatene fra Risikonivåprosjektet helt sentrale. Gjennom dette prosjektet er konkrete områder med størst sannsynlighet for storulykker identifisert:
- Hydrokarbonlekkasjer
- Alvorlige brønnhendelser
- Skader på bærende konstruksjoner og maritime systemer
- Skip på kollisjonskurs
I perioden 1996 – 2004 sto disse områdene for over 80 prosent av den totale storulykkesrisikoen på norsk sokkel. Også helikoptertransport har storulykkespotensial, men inngår ikke som en del av storulykkesindikatoren som brukes i RNNS.
Storulykkesrisiko på landanlegg
Resultater fra landanleggene ble for første gang inkludert i Risikonivåprosjektet i 2006.
De største risikobidragene til storulykker på landanleggene vil være hydrokarbonlekkasje med etterfølgende brann eller eksplosjon. Landanleggene har ofte produksjonsprosesser som fører store strømninger av hydrokarboner og det er også store lagringskapasiteter. Det kan derfor forventes at en stor hydrokarbonlekkasje på et landanlegg vil være større enn en stor lekkasje på en innretning på sokkelen. I tillegg er det ofte større kompleksitet i prosessene med bl.a. høye temperaturer og høyt trykk.
Konsekvensene ved en brann eller eksplosjon kan som følge av dette være meget store. Det er imidlertid lavere personskaderisiko ved en brann eller eksplosjon på et landanlegg enn for en tilsvarende hendelse på en innretning på sokkelen.
Dette skyldes at rømningsmulighetene er bedre på landanleggene, samt at antall personer som oppholder seg i nærheten av prosessområdene ikke vil være så høyt ved normal drift. Under modifikasjonsprosesser og samtidig drift kan dette bildet endre seg og flere personer kan bli eksponert. Erfaring fra utenlandske anlegg tilsier at større vedlikeholdsarbeider representerer en klar økning av risiko.
Samfunnsøkonomiske konsekvenser
En storulykke vil, i tillegg til de menneskelige sidene, også ha store samfunnsmessige konsekvenser og reduksjon av storulykkesrisiko er derfor en helt sentral begrunnelse for utformingen av eksisterende helse-, miljø- og sikkerhetsregulering.
I tilknytning til Stortingsmelding nr. 12 (2005 – 2006) Om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten gjennomførte Senter for Risikostyring og Samfunnssikkerhet (SEROS) en analyse av samfunnsøkonomiske konsekvenser av en storulykke*.
*SEROS rapport 91886 (2005): «Viktige forhold knyttet til myndighetenes regulering av helse, miljø og sikkerhet i virksomhet med storulykkespotensial, med særlig fokus på petroleumsvirksomheten».
I rapporten presenteres et rammeverk for evaluering av bedrifts- og samfunnsøkonomiske konsekvenser av storulykker. Basert på eksempler presenteres grove anslag for de ulike kostnadskomponentene. I rapporten understrekes det også at kostnadstallene er anslag på samfunnsøkonomiske konsekvenser av storulykker. For de som rammes av en ulykke er tapene langt større enn det som framkommer i den samfunnsøkonomiske vurderingen – verdien av et liv kan ikke uttrykkes i penger.
