Foto fra Alexander L. Kielland-havariet

10 milepæler for sikkerheten



Sommeren 1966 startet den aller første leteboringen på norsk sokkel. Det var en milepæl i norsk oljehistorie - og starten på en 50 år lang fortelling om oppturer og nedturer, jubel og katastrofe, tøffe tak og modige beslutninger. Sikkerhet går som en rød tråd gjennom alle disse årene. Utviklingen har siden 1966 gått stadig framover, og det er ikke tvil om at Norge har oppnådd et høyt nivå for sikkerhet og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten.


 

1 Den første tiden

Da den første letebrønnen på norsk sokkel ble påbegynt i 1966, lå myndighetsansvaret for sikkerheten i det daværende Industridepartementet.

Regelverk for sikkerhet og arbeidsmiljø var ikke på plass, men myndighetene forutsatte at selskapene forholdt seg til anerkjente standarder.

Amerikanske industristandarder dominerte bildet, noe som var naturlig siden aktørene i den første tiden stort sett var amerikanske. Selskapene brakte med seg verdifull kunnskap og erfaring, men også en arbeidslivskultur som på flere måter var forskjellig fra den norske.

Mange som ble ansatt i den første tiden, hadde ingen eller liten relevant fagutdannelse. Opplæringen besto ofte bare i en rask innføring ved den enkeltes arbeidsleder.

Statistikk over ulykker og skader i denne tiden er svært mangelfull, men det er ingen tvil om at risikoen, særlig med hensyn til personskade, var meget høy.

mag-left


2 En myndighet blir til

Gjennom Stortingets beslutning i 1972 om å opprette Statoil og Oljedirektoratet (OD) ble det klarhet i fordelingen av ansvar og roller mellom staten, industrien og tilsynsmyndighetene.

OD fikk myndighetsansvaret for både ressurs- og sikkerhetsforvaltningen. I 2004 ble sikkerhetsdelen av OD skilt ut som en egen etat, Petroleumstilsynet (Ptil).

Arbeidet med å fastsette et sikkerhetsregelverk startet opp. I 1975 og 1976 ble de første forskriftene fastsatt – boreforskriften og produksjonsforskriften. Dermed var det etablert et formelt og forutsigbart grunnlag for ODs tilsynsrolle innenfor sikkerhet.


3 Blow-out!

Blant mange alvorlige ulykker som inntraff de første årene, fikk oljeutblåsningen på Ekofisk 2/4-Bravo i 1977 særlig betydning for sikkerhetsutviklingen.

Ingen mistet livet eller ble alvorlig skadd, men hendelsen ble en alvorlig vekker for hele det norske samfunnet med hensyn til potensialet for store ulykker i petroleumsvirksomheten til havs.

Granskningsrapporten etter ulykken pekte blant annet på kompetansemangel som en direkte medvirkende årsak.

Regjeringen satte i gang en rekke tiltak, blant annet ble det bevilget store beløp til forskningsprogrammer innenfor sikkerhet.


4 Ansvaret på plass

De detaljerte kravene i det første regelverket, og måten tilsynet ble utøvd på, resulterte i at aktørene ikke tok fullt ansvar for egne beslutninger, men lente seg mot de spesifikke kravene og påleggene som fulgte av ODs tilsyn.

I 1979 ga OD ut Retningslinjer for selskapenes egenkontroll, for å understreke at ansvaret for sikkerheten ligger hos de ansvarlige selskapene.

Med dette på plass, var det duket for en dreining av tilsynsutøvelsen - bort fra tekniske detaljer og mot et tilsyn der selskapenes egen styring sto i fokus.

Samtidig begynte en gradvis prosess for å erstatte de spesifikke regelverkskravene med krav til hva som skal oppnås, såkalte funksjonskrav.


5 Ny statlig organisering

Ulykken med Alexander L Kielland i 1980 satte, i tillegg til den tekniske granskningen, søkelys på hvordan myndighetsansvaret var organisert.

Det kom fram at uklare grenser mellom myndigheter kunne være en begrensning for videre forbedring av sikkerheten.

Regjeringen besluttet derfor at OD fra juni 1985 skulle ha det sentrale myndighetsansvaret for petroleumsvirksomheten til havs, uavhengig av om en innretning var plassert på havbunnen eller var flytende.

Flere myndigheter som tidligere hadde hatt tilsynsansvar, skulle nå gi faglig bistand til OD etter behov. Videre ble det etablert en bedre koordinering mellom de myndighetene som fortsatt skulle ha ansvar.



6 Hel ved i regelverket

Etter omorganiseringen i 1985, ble OD eier av en rekke forskrifter som var utviklet av andre etater. Disse var utarbeidet med en annen tilnærming enn den OD la til grunn, og hadde dessuten overlappende og motstridende krav.

Et omfattende regelverksarbeid resulterte i 14 forskrifter inndelt i faglige temaer som var relevante for virksomheten. Forskriftene trådte i kraft i 1992.

Etter hvert viste det seg at denne forskriftsstrukturen ikke var optimal i lys av den økende oppmerksomheten mot selskapenes egen evne til sikkerhetsmessig styring av virksomheten.

I 2000 ble nok en regelverksreform sluttført, der inndelingen reflekterte hovedfunksjonene i selskapenes virksomhet. Med mindre endringer er denne strukturen videreført i dagens regelverk.



7 Tre parter

Trepartssamarbeidet har alltid vært en pilar i ODs og senere Ptils myndighetsutøvelse, og er en forutsetning for dagens tilsynsregime.

Samarbeidet ble formalisert i 2001, da Sikkerhetsforum ble etablert. Forumet initierer, drøfter og følger opp aktuelle sikkerhets-, beredskaps- og arbeidsmiljøspørsmål i et trepartsperspektiv, og ledes av Ptil.

Storulykkes- og arbeidsmiljørisiko og partssamarbeid står på Sikkerhetsforums agenda sammen med en rekke andre forhold som har betydning for sikkerhet og arbeidsmiljø.

En annen viktig arena for trepartssamarbeid er Regelverksforum, som er et forum for informasjon, diskusjon, rådgivning og tilbakemelding om arbeidet med utvikling og vedlikehold av regelverket.


8 RNNP

Sammenslåing av selskaper og utskilling av ikke-kjernevirksomhet (outsourcing) preget 1990-årene. Det ble skapt usikkerhet om dette hadde en negativ virkning på sikkerheten.

Fram mot 2000 utviklet Ptil i samarbeid med partene et måleverktøy som kunne fastslå om risikoen beveget seg opp eller ned. Systemet behandler data om en lang rekke risikotyper og behandler disse i en avansert regnemodell.

RNNP gjorde slutt på lange drøftinger blant partene om hvordan risikoen utviklet seg, slik at kreftene kunne settes inn der behovet er størst.

Den årlige RNNP-rapporten er blitt en viktig del av grunnlaget for planlegging av tilsynet. Selskapene har også nytte av rapporten i planleggingen av sine risikoreduserende tiltak.


9 En ny etat

Sent i 2002 bestemmer Regjeringen at det skal opprettes en ny etat som skal videreføre ODs rolle innenfor sikkerhet og arbeidsmiljø. Etaten får navnet Petroleumstilsynet (Ptil) og starter virksomheten 1. januar 2004.

Opprettelsen av Ptil førte ikke til umiddelbare endringer i myndighetsutøvelsen, som videreføres og videreutvikles i tråd med hovedprinsippene som var etablert tidligere.

Samtidig med opprettelsen fikk Ptil også myndighetsansvar for åtte landanlegg i petroleumsvirksomheten.


10 Er trenden snudd?

Måleverktøyet RNNP og tidligere statistikk over ulykker og hendelser viste en klar bedring av sikkerheten helt fra starten av virksomheten og fram til de siste årene.

Mindre svingninger i tallene er naturlig, men det synes å tegne seg en klar trend til at risikoutviklingen nå peker i feil retning.

Ptil ønsker ikke å avvente at en slik utvikling skal slå ut i en storulykke, og har derfor lansert begrepet Trenden skal snus som hovedtema for vårt tilsyn i 2017. Utviklingen skal snus i riktig retning – med Ptil som pådriver og næringen som utøver.