Gå til hovedinnhold

Ptils rolle: Ansvarliggjøre industrien

Ptils mål og mening kan samles i ett ord: Sikkerhet. For menneskene, for miljøet rundt oss og for de økonomiske verdiene virksomheten forvalter.


Denne artikkelen er hentet fra publikasjonen "Sikkerhet - status og signaler 2010-2011".

Les mer:

I videste forstand er hele Ptils virksomhet innrettet mot å følge opp at petroleumsvirksomheten drives forsvarlig.Derfor gjelder det å plassere ansvaret der det hører hjemme. Hos industrien.

Tok styringen

På 1960-tallet, da oljeselskapene gjorde sitt inntog og det nye myndighetsapparatet skulle meisles ut, fantes det lite eller ingen relevant industri i Norge.

Utviklingen av det som i dag er den norske tilsynsordningen, fikk starte fra null. Dette var en utfordring, men også en mulighet.

Det gjorde nemlig at det nye Statens oljedirektorat (OD), som ble etablert i 1973, kunne skreddersys til formålet.På samme tid foregikk det en viktig utvikling innenfor kvalitetssikring i produksjonsindustrien. Her ble oppmerksomheten nå flyttet fra konvensjonell kvalitetskontroll ved enden av samlebåndet og oppover i produksjonslinjen, senere helt inn i ledelse og styring.

Det grepet direktoratet gjorde, var å overføre utviklingen til en ny tilsynsrolle - det vil si å flytte blikket fra klassisk kontroll ”på gulvet” til å fokusere på arbeidsprosesser, beslutningsmekanismer, ledelse og styring.

Akseptabel risiko? 

Tilsynsordningen som praktiseres på norsk sokkel i 2011, er resultat av en kontinuerlig rekke forandringer og forbedringer - fra tidlig på 1970-tallet og fram til i dag.

I 1981 foretok sikkerhetsmyndigheten et dristig trekk ved å introdusere en retningslinje for sikkerhetsvurdering av lattformkonsepter som tallfestet et akseptabelt risikonivå. Det var en dristig manøver, fordi det den gang ikke var ”stuerent” å snakke om risiko. Det lille tallet 10-4, som var en måte å beskrive risiko på, skapte derfor en viss politisk uro.

Det var likevel 1985, året da den nye petroleumsloven ble vedtatt, som har blitt stående igjen som skillet mellom gammel og ny tid. Den nye loven var et viktig skritt i retning en mer målsettingsorientert og risikobasert myndighetsstyring.

Selvstendig ansvar 

ODs sikkerhetsdivisjon ble i 2004 erstattet av Ptil, som har videreført utviklingen som ble påbegynt i 1973.

Veksten i antall aktører på norsk sokkel har vært stor det siste tiåret – fra noen få store selskaper til dagens dominerende aktør (Statoil) og et mangfold mindre selskaper. Til tross for utviklingen, består petroleumsnæringen ennå av et begrenset antall ressurssterke selskaper. Det handler fremdeles om en kapitaltung og høykompetent virksomhet som det stilles store krav til: Hvert enkelt selskap har selvstendig ansvar for at helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt, at regelverket blir fulgt og at virksomheten de driver foregår forsvarlig.

Selskapene må være sitt ansvar bevisst.

Detaljeringsmodellen

Grovt sett finnes det to ulike måter å regulere sikkerheten i petroleumsvirksomheten på: Detaljstyring og målstyring. Detaljstyring baserer seg på et lovverk med detaljerte krav til konstruksjoner, teknisk utstyr og operasjoner som må ivaretas for å sikre seg mot ulykker og farer. I en slik modell er det sikkerhetsmyndigheten som setter kravene til sikkerheten og kontrollerer at selskapene etterlever disse.

Detaljstyring har ofte vist seg å lede til en passiv og avventende holdning hos selskapene. De venter på at sikkerhetsmyndigheten skal komme på inspeksjon, peke på feil eller mangler og forklare hvordan disse skal rettes opp.

Målstyringsregimet

Målstyring er detaljstyringens rake motsetning. Her er regelverket utformet slik at det beskriver hvilke mål som skal nås. Sagt på en annen måte: Hvilke funksjoner som skal ivaretas.

Det norske petroleumsregelverket er i dag basert på slike funksjonskrav, altså bestemmelser som angir hvilket sikkerhetsnivå som skal oppnås. En ivaretar forutsigbarhet ved hjelp av veiledninger med referanse til akseptable koder og standarder.

Henvisninger

Mange av regelverkskravene i dag er forholdsvis generelt formulert. Paragrafene beskriver som nevnt først og fremst hvilke tilstander eller funksjoner det er som må ivaretas.

Men for å unngå misforståelser om hva som må til for å etterleve regelverkets krav, er det i tillegg gitt en del anbefalinger og retningslinjer. Disse retningslinjene henviser ofte til anerkjente norske eller internasjonale industristandarder med krav til konstruksjoner, utstyr eller prosedyrer.

Styring

Myndighetens oppgave er å beskrive hvilke sikkerhetsmål selskapene må ivareta, og å se til at selskapene har etablert styringssystemer som sikrer at driften skjer innenfor rammene av regelverket. Selskapene velger i stor grad selv hvilke løsninger de vil bruke for å ivareta myndighetskravene.

Den norske modellen baserer seg på overbevisningen om at myndighetene ikke kan inspisere kvalitet inn i industrien. Industrien må selv sørge for å oppnå og vedlikeholde kvalitet.

Krevende

Dagens modell gjør at regelverket ikke lenger må gjennom stadige revisjoner for å holde tritt med teknologiutvikling og endringer i driftsform. Til gjengjeld må Ptils fagfolk følge med på og delta i arbeidet med utvikling og revisjon av industristandarder, for å bidra til at de til enhver tid er relevante og gjenspeiler beste praksis.

Oppgavene som inngår i et målstyringssystem, kan lett undervurderes. Det er derfor viktig å understreke at denne formen for regulering krever langt mer av industrien, arbeidstakerne og myndighetene når det gjelder kompetanse, ledelse og fleksibilitet enn detaljerte regelverkskrav.

Til gjengjeld bidrar den med bedre styring av sikkerheten - gjennom en ansvarliggjort næring.

Denne artikkelen er hentet fra publikasjonen "Sikkerhet - status og signaler 2010-2011".