Gå til hovedinnhold

(TIL § 3) ANVENDELSE AV FORSKRIFTER OM HELSE, MILJØ OG SIKKERHET (HMS-REGELVERKET) PÅ FLYTTBARE INNRETNINGER - BRUK AV MARITIMT REGELVERK/NORMER


19/12/2002 Anvendelse av forskrifter om helse, miljø og sikkerhet (HMS-regelverket) på flyttbare innretninger - bruk av maritimt regelverk/normer

 

Nyttig informasjon, så vi lar det ligge på nettet selv om noen av tilvisningene ikke er helt de samme i dag. Men merk at regelverket som trådte i kraft 1.1.2011, er en videreføring av regelverket fra 1.1.2002.

 

1. Innledning

 Hensikten med dette dokument er å beskrive hovedprinsippene i regelverket for flyttbare innretninger som opererer på norsk sokkel.

 Når det gjelder samsvarsuttalelse for flyttbare boreinnretninger (SUT–ordningen), vises det til informasjon på Oljedirektoratet (OD)s hjemmeside - SUT-ordningen <nå Ptils nettsted> (oppdatering: senere utvidet til å omfatte flyttbare innretninger).

 2. Anvendelse av det nye HMS-regelverket på flyttbare innretninger

 2.1                Generelt

 HMS-regelverket (rammeforskriften, styringsforskriften, opplysningspliktforskriften, innretningsforskriften og aktivitetsforskriften) gjelder både for utenlandsk- og norsk registrerte flyttbare innretninger som opererer på norsk sokkel. Maritimt regelverk/maritime normer, herunder Sjøfartsdirektoratets regelverk, gjelder som sokkelregelverk, i den utstrekning det framgår av HMS-regelverket. Hovedprinsippet for anvendelse av maritimt regelverk finnes i rammeforskriften § 3. I tillegg er maritime normer i enkelte forskrifts­bestemmelser adoptert, som for eksempel innretnings­forskriften § 38 og §§ 63 – 65. Dessuten er det i veiledningene til forskriftene vist til maritime normer, se for eksempel veiledningen til innretningsforskriften § 10.

 Når det gjelder betydningen av at det vises til normer i veilednings­tekst, er dette beskrevet i rammeforskriften § 18 med veiledning. Det understrekes at normene ikke er forskriftskrav, men valgte løsninger som angir myndighetenes anbefalte nivå. Ved å følge den anbefalte normen, vil den ansvarlige få en enklere dokumentasjonsbyrde for å vise at forskriftens funksjonelle krav følges. De anbefalte normene angir kun tolkningsmomenter for funksjonskravet. En annen grunn til å ta inn disse referansene var for å gi forutsigbarhet i de tilfeller § 3 i rammeforskriften ikke gjelder, for eksempel ved bruk av flyttbare innretninger som faller utenfor § 3, eller der reder eller operatør velger ikke å bruke rammeforskriften § 3.

 2.2 Hvilket regelverk gjelder for flyttbare innretninger?

 Rammeforskriften, aktivitetsforskriften, styringsforskriften og opplysningspliktforskriften gjelder både for nye og eksisterende innretninger. I utgangspunktet vil tekniske krav i innretnings­forskriften (herunder maritimt regelverk/maritime normer) få anvendelse for flyttbare innretninger når det søkes om nytt samtykke, jamfør rammeforskriften § 3 og veiledningen til innretnings­forskriften § 83. Hensikten har fra myndighetenes side vært å vektlegge at flyttbare innretninger skal måles mot det nye regelverket for å sikre en dynamisk utvikling i forsvarlighets­standarden, samtidig har det ikke vært hensikten å kreve unødige omfattende tekniske opp­graderinger. Det er derfor fastslått at de flyttbare innretningene som var forsvarlige å bruke på norsk sokkel 31. desember 2001, i utgangspunktet også er forvarlige å bruke etter at det nye regelverket trådte i kraft. Den flyttbare innretningen skal måles mot kravene i det nye regelverket ved første søknad om samtykke etter 1. januar 2002. Den ansvarlige må da foreta en vurdering av innretningen mot det nye regelverket for blant annet å avdekke eventuelle forhold som krever oppgradering. Dersom det finnes en tidligere vurdering av innretningen mot sist gjeldende regelverk før 1. januar 2002, kan denne sammenligningen legges til grunn supplert med tilleggsvurdering for de områder der det er gitt nye krav fra 1. januar 2002.

 2.3 Unntak knyttet til innretningen, se rammeforskriften § 59

 Det er samtykkesøknaden som er den formelle "innfallsport" for bruk av flyttbare innretninger i petroleumsvirksomheten. Forholdet dekkes da av petroleumsloven § 1-4 om virkeområde. Når myndigheten gir unntak for flyttbare innretninger for første gang, vil dette normalt være knyttet til et samtykke.

 I HMS-regelverket legges det opp til at unntak knyttet til flyttbare innretninger (riggspesifikke unntak), skal kunne følge innretningen også ved søknad om nytt samtykke. Se veiledningen til rammeforskriften § 59 og opplysningspliktforskriften § 6 om innhold i søknad om samtykket.

 Ordningen for ”riggspesifikke” unntak

 En SUT vil ha betydning som dokumentasjonsgrunnlag ved å lette dokumentasjonen ved søknad om unntak og behandlingen av dette.

 Ordningen med ”riggspesifikke unntak” innebærer at slike unntak kan gis varighet ut over den perioden samtykket gjelder for. Myndighetene vil vurdere om slike ”riggspesifikke” unntak kan gis ”permanent” (med varighet ut over den periode samtykket gjelder for), eller om unntaket skal ha begrenset varighet. Myndighetene vil i det unntaket som gis angi eventuell begrenset varighet.

 Operatøren behøver ikke søke på nytt om unntak som er gitt "permanent"/med varighet ut over den periode samtykket gjelder for. Operatøren må imidlertid i sin søknad om samtykke alltid vurdere om det er forsvarlig å operere med unntakene, og ta stilling til om det er endrede forutsetninger som gjør seg gjeldende på en slik måte at han ikke kan operere med vedkommende unntak, jamfør rammeforskriften § 59 og opplysningsforskriften § 6. Tidligere gitte unntak med tilhørende forutsatte tiltak, skal opplyses om i søknaden. Slike ”riggspesifikke” unntak som gis varighet utover ”samtykkerperioden”, gis normalt i egen ekspedisjon til rederen med kopi til operatøren. Dette gjelder både når unntaket gis knyttet til et samtykke, eller gis til en flyttbar innretning i virksomhet på sokkelen.

 2.4 Prinsipper for håndhevingen av det nye HMS-regelverket på flyttbare innretninger

 Prinsippene for håndhevingen av HMS-regelverket på flyttbare innretninger, gjelder både på områder den ansvarlige bruker rammeforskriften § 3 om maritimt regelverk og ved anvendelse av HMS-regelverket for øvrig, herunder adoptert maritimt regelverk, og når maritimt regelverk brukes som anbefalt norm.

 Grunnleggende prinsipper

Utgangspunktet for myndighetenes håndheving er at de flyttbare innretningene som var forsvarlige å bruke på norsk sokkel 31. desember 2001, må kunne antas også å være forsvarlige å bruke etter at HMS-regelverket trådte i kraft. Den store regelverksrevisjonen som er foretatt, ble ikke igangsatt for å endre på HMS-nivået i regelverket. Det framgår som en klar forutsetning ved fastsettelsen av regelverket at det ikke skulle foretas skjerpinger som krever teknisk oppgradering av innretninger, med mindre dette ble vurdert som særlig nødvendig på spesielle områder. Slike områder er konsekvensvurdert i den økonomiske/administrative konsekvensanalyse som ligger til grunn for regelverket.

 Det er viktig at regelverket håndheves fornuftig.Endringer som foretas av praksis i håndhevingen av regelverket, skal også konsekvens­vurderes.

 Ved større ombygginger og modifikasjoner på flyttbare innretninger skal det tilstrebes å oppnå det nivå som følger av HMS-regelverket.

 For slike innretninger bør det fokuseres på risikopotensialet (det vil si storulykker), slik at riggnæringen tilstreber seg nivået for nybygg for disse områdene.

 Metode for håndheving

Når det søkes om nytt samtykke for bruk av en flyttbar innretning, vil operatørens vurderinger knyttet til aktiviteten som skal gjennomføres, være den viktigste. I denne sammenheng må operatøren vurdere innretningen mot planlagt virksomhet med vektlegging av blant annet risikopotensialet (det vil si storulykker), slik at det tilstrebes et nivå for nybygg på disse områdene. Operatøren må videre blant annet vurdere hvilke endrede forutsetninger som gjør seg gjeldende i forhold til den bruk innret­ningen har vært vurdert for tidligere, herunder brønn- og lokasjonsmessige forhold som kan endre risiko­vurderingen ved ny operasjon. Når det gjelder unntak knyttet til innretningen (riggspesifikke unntak), se punkt 2.3.

 Når det gjelder boreentreprenøren/rederens plikter, gir SUT-håndboka en nyttig veiledning.

 Regelverkets bestemmelser om ansvar og krav om prinsipper for helse, miljø og sikkerhet i rammeforskriften utfylt av prinsippene for risikoreduksjon i styringsforskriften, herunder også styringsforskriften § 7, danner en viktig ramme ved fortolkning av HMS-regelverket. Det er viktig å framheve at i tillegg til å vurdere enkeltforhold, må alle forhold sees i sammenheng, og underlegges en helhetsvurdering. Sentralt på tiltakssiden vil være planer for å møte vilkår og rette opp for mangler innen fastsatte tidsfrister fra den ansvarliges side.

 3. Bruk av maritimt regelverk i rammeforskriften § 3

 3.1 Generelt

 Rammeforskriften § 3 erstatter ODs brev til næringen av 1. juni 1999. Forutsetninger for § 3 i rammeforskriften er at det er de tekniske kravene i Sjøfartsdirektoratets regelverk som kan brukes istedenfor tekniske krav, gitt i medhold av petroleumsloven. Det betyr i praksis at den ansvarlige kan legge til grunn alternative krav til de tekniske krav i innretningsforskriften på maritime områder som følger av rammeforskriften § 3.

 3.2 Hvilke innretninger omfattes?

 Bestemmelsen gjelder for flyttbare innretninger som er registrert i et nasjonalt skipsregister og som følger et maritimt driftskonsept. Kravet om maritimt driftskonsept innebærer kalenderbasert resertifisering, deriblant femårig hovedbesiktigelse, se rammeforskriften § 3 bokstav b.

 Bestemmelsen kan blant annet omfatte flyttbare boreinnretninger, brønnintervensjonsinnretninger, flerbruks­innretninger og enkelte typer flyttbare produksjons­innretninger. Bestemmelsen omfatter således ikke faste innretninger, flytende produksjons­­innretninger som er permanent plassert, lagerskip og liknende, det vil si innretninger som skal operere på et felt i lang tid med permanent plassering, og har derfor ikke forutsetninger for å følge en maritim drifts- og vedlike­holds­filosofi.

 Dette betyr at en permanent plassert innretning som kan følge et maritimt drifts- og vedlikeholds­konsept, også kan omfattes av § 3 i rammeforskriften.

 3.3                Hvilket maritimt regelverk krever rammeforskriften § 3?

 Det er Sjøfartsdirektoratets regelverk per 1. januar 2002, det vil si Sjøfartsdirektoratets regelverk av 1999 supplert med Det norske Veritas (DNV) - Offshore Standards innenfor den ramme disse gjelder for. Overgangs­periode på ett år hvor både eksisterende MOU klasseregelverk og det nye systemet kan anvendes, utløp 1. juli 2002.

 Det er bare de tekniske krav i Sjøfartsdirektoratets regelverk som legges til grunn som sokkelkrav.

 Bruk av maritimt regelverk forutsetter et maritimt driftskonsept, og dette legges til grunn ved sokkelmyndighetens håndheving av rammeforskriften § 3. Administrative bestemmelser som bestemmelser om ikrafttredelse etc. i Sjøfartsdirektoratets regelverk, gjelder imidlertid ikke.

 Rammeforskriften åpner for bruk av internasjonale flaggstatsregler, med utfyllende klasseregler som gir samme sikkerhetsnivå.

Det er opp til den ansvarlige å dokumentere at sikkerhetsnivået i disse er tilsvarende nivået i Sjøfartsdirektoratets regelverk med tilhørende DNV-Offshore Standards.

 3.5 Forutsetninger og presiseringer for anvendelse av maritimt regelverk

 Forutsetninger for § 3 i rammeforskriften er at det er de tekniske kravene i Sjøfartsdirektoratets regelverk som kan brukes istedenfor tekniske krav, gitt i medhold av petroleumsloven.

 Rammeforskriften § 3 omfatter bare forhold av maritim art som ikke direkte er knyttet til den petroleumsfunksjon som innretningen skal utføre.

 Hovedregelen er at følgende ikke omfattes av paragrafen:

- bore- og prosessutstyr,

- allmenngyldige lyd- og lysalarmer,

- utstyr for personellforflytting og krav til personellforflytting på boredekk,

- bestemmelser om arbeidsmiljøet for øvrig,

- de aktivitetene som skal utføres i petroleumsvirksomheten.

 Systemer og anlegg innen både maritimt og petroleumsfunksjons området

For systemer og anlegg som både er en del av et maritimt område og som vil berøre "petroleums­funksjonen”, kan det være en gråsone med hensyn til hvilket regelverk som skal anvendes. Hovedregelen i myndighetenes håndheving er at de anleggene som har sin viktigste funksjon relatert til maritimt regelverk, kan følge § 3. Anlegg som har sin hovedfunksjon knyttet til petroleumsvirksomheten, skal følge det nye HMS-regelverket.

 Brann- og eksplosjonssikring

For brann- og eksplosjonssikring vil maritimt regelverk (forskrift 31. januar 1984 nr. 227) normalt være tilstrekkelig. Det kan imidlertid være spesielle forhold knyttet til petroleumsvirksomheten som tilsier eventuelle tilleggskrav til det maritime regelverket.

 Arbeidsmiljø (NY tekst lagt inn 26. juni 2003. Fjerde avsnitt endret/klargjort 24. oktober 2012)

Hovedregelen er, som nevnt i begynnelsen av dette kapittelet, at rammeforskriften § 3 ikke kommer til anvendelse for ”arbeidsmiljøet for øvrig”. Som bestemmelser om arbeidsmiljø regnes i denne sammenhengen alle krav som er gitt i og i medhold av arbeidsmiljøloven. Dette omfatter både krav til arbeidsmiljøfaktorer som støy, belysning og ergonomi, og tekniske krav om utforming av atkomstveier, arbeidsområder og boligkvarter, for å ivareta personellets sikkerhet, helse og velferd.

 Rammeforskriften § 3 kommer heller ikke til anvendelse for krav som er hjemlet i helselovgivningen.

 Kravene og anbefalingene i innretningsforskriften på disse områdene gjelder på flyttbare innretninger.

 Når det gjelder innretningsforskriften § 12 om materialhåndtering og transportveier, atkomst og evakueringsveier og §§ 59-60 om boligkvarter og helseavdeling, kan imidlertid Sjøfartsdirektoratets (Sdirs) forskrifter legges til grunn som alternativ norm til blant annet NORSOK C-001 og C-002 for å oppfylle kravene på flyttbare innretninger. Se nærmere om dette i veiledningene til disse paragrafene.

 Når en velger å bruke Sdirs forskrift som norm, innebærer det at en annen løsning med samme nivå når det gjelder HMS kan velges, uten at det blir å anse som et avvik fra regelverket. De tilsvarende kravene i NORSOK-standardene kan bidra til å spesifisere det akseptable HMS-nivået. Se veiledningen til rammeforskriften § 18 om dokumentasjon.

 For de delene av arbeidsmiljøet som er regulert i innretningsforskriften § 13 om ventilasjon og inneklima, § 14 om kjemikalier og kjemisk påvirkning og kapittel III-II om utforming av arbeids- og oppholdsområder, kan en ikke legge maritime normer til grunn for å oppfylle kravene. NORSOK S-002 er den viktigste anbefalte standarden på disse områdene.

 Styringssystem

For flyttbare innretninger i petroleumsvirksomheten kan den ansvarlige legge til grunn IMOs resolusjon A.741 International Safety Management Code (ISM-koden) for den delen av styrings­­systemet som er tilknyttet maritime driftsforhold, se veiledningen til rammeforskriften §§ 3 og 13.

 Maritime anlegg

For maritime anlegg er deler av Sjøfartsdirektoratets forskrifter adoptert. Dette gjelder:

Innretningsforskriften § 38 Ballastsystem

Innretningsforskriften § 63 Stabilitet

Innretningsforskriften § 64 Forankring, fortøyning og posisjonering

Innretningsforskriften § 65 Dreieskive (turret)