Gå til hovedinnhold

Ny HMS-melding: Scenen satt for sikkerheten

Veivalgene rundt olje- og gassutvinning fra norsk sokkel vil styre landets framtid. Men konsekvensene av politiske beslutninger dreier seg ikke bare om Norges økonomiske fundament. Utviklingen vil få store konsekvenser også for helse, miljø og sikkerhet (HMS).


Suksess for norsk sokkel kan beskrives med "å håndtere risiko, samtidig som man klarer å hente ut verdiene i forsvarlig tempo". I dette credoet ligger imidlertid en mengde variabler, som alle er sannsynlige i videreutviklingen av petroleumsvirksomheten.

" target=_blank>Innledningsartikkelen i Sokkelspeilet 2, 2003 belyser fem scenarier som alle er realistiske alternativer for utviklingen på sokkelen. Studien er gjort med utgangspunkt i ressursperspektivet, og analyserer blant annet hvilke faktorer som må være til stede for at Norge skal nå den langsiktige utviklingsbanen, alternativt falle ned på forvitringsbanen.*

HMS-scenarier

Analysen av ressursutfordringene er utført etter beslutningsscenarieteknikken, og nå arbeides det iherdig med en tilsvarende gjennomgang for HMS. Dokumentet "Scenarier om HMS i norsk petroleumsvirksomhet, 2005-2015" kan blant annet bli et viktig bidrag for neste Stortingsmelding om HMS og dermed legge føringer for myndighetenes fokus de kommende årene.

Sju fete, sju raske, sju magre og sju harde er navnet på scenariene i det grunnleggende aksekorset. De fire sceneteppene illustrerer Norges framtid som petroleumsnasjon – med hovedvekt på konsekvenser for HMS og arbeidstakerne i virksomheten. Alle scenariene er i utgangspunktet like sannsynlige.

Sju fete
Sju fete er alternativet der alt går på skinner. Optimismen råder på sokkelen. Det bores mange brønner, man bygger ut nye felt og satser samtidig spesifikt på haleproduksjon. Alle de store aktørene er fremdeles på plass. Flere nye selskaper er kommet til og fokuserer på lønnsom sluttfaseproduksjon.

Næringen opptrer forbilledlig i dette scenariet. Selskapene ser samfunnsansvar og omdømme som viktig for merkevarebyggingen, de har stor forståelse for menneskelige begrensninger og samarbeider tett med de øvrige partene i virksomheten; fagforeningene og myndighetene.

Måleindekser som CSR (Corporate Social Responsibility) og det FN-initierte GRI (Global Reporting Initiative) brukes for å dokumentere fortreffeligheten.

Sju fete tar utgangspunkt i økt satsing på forskning og utvikling. Olje- og gassindustrien er samtidig en attraktiv arbeidsplass, myndighetene fungerer som en god samarbeidspartner og internasjonale miljøkrav innfris. Industrien har høy status, bidrar stort i statskassen og arbeidsplassene er trygge.

I en slik gullmalt ramme på sokkelen, oppfylles også alle HMS-krav. Målet om kontinuerlig forbedring fungerer i praksis. Arbeidsgiverne er innforstått med arbeidstakernes begrensninger og muligheter - og de bruker forståelsen til økt verdiskaping.

Imidlertid: Utfordringen for HMS vil ikke være svekket. Myndighetene vil måtte bidra til at partene beholder rett HMS-fokus og gjennomføre tiltak som motvirker selvtilfredshet og "latskap" i HMS-arbeidet.

Kompetanseutviklingen på sokkelen vil i dette scenariet gå mest på veiledning fra myndighetene side, og de er pådrivere for økt bevissthet om CSR i selskapene.

For å styrke sannsynligheten for at landet skal komme i et slikt "fett" scenario, må myndighetene allerede i dag gjøre noen strategiske valg, antydes det i dokumentet. Blant annet må kompetansen på CSR utvides, man må sikre og spisse satsingen på HMS-forskning, fortsette arbeidet med HMS-kultur, unngå kostbare feilprioriteringer og bidra til fornyelse av riggflåten gjennom etablering av incentiver.

Sju raske
Scenariet sju raske ligger også over horisontalaksen, hvilket betyr at norsk sokkels attraktivitet fremdeles er høy. Man beveger seg ennå mot den langsiktige utviklingsbanen.

Dette betyr at bakteppet likner mye på situasjonen under sju fete, med enkelte viktige forskjeller: Rask profitt vil være i skuddet, cowboytiden er tilbake på sokkelen.

Bedriftene måles ikke på CSR og GRI, kun på økonomiske resultater - "the business of business is profit". Trepartssamarbeidet er svekket, også arbeidstakerne aksepterer nå kortsiktig gevinst av virksomheten og myndighetene har mindre autoritet.

Ulikt tilstanden i sju fete, bevilges det i dette scenariet lite forskningsmidler til HMS. Selv om petroleumsindustrien er en attraktiv arbeidsplass, vil flere gå på korttidskontrakter, og det legges press på etablerte arbeidstakerordninger.

Myndighetene opplever i dette scenariet økt press fra næringen i forhold til HMS, som settes opp mot verdiskaping. Litt risiko i petroleumsvirksomheten er for øvrig allment akseptert. Konfliktnivået blant partene er høyt, spesielt fordi internasjonale miljøkrav vil være innført - akkompagnert av sanksjonstrusler.

Scenen tegner seg på denne bakgrunnen annerledes for HMS enn i foregående scenario: Ved sju raske må myndighetene trolig være mer aktive i bruken av virkemidler, og oftere gi pålegg. Samtidig øker forskjellen mellom arbeidstakere fra oljeselskaper og kontraktører, og arbeidsgiver belønner ansatte for å gå på akkord med egne begrensninger.

Utfordringene for myndighetene vil i denne situasjonen være flere og mer krevende: Man må dokumentere for næringen at HMS er lønnsomt, også på kort sikt. Myndighetene må arbeide hardt og bevisst for å beholde autoriteten, både i lys av arbeidstakernes svekkede rettigheter og fordi også andre lands myndigheter i et slikt scenario må kjempe for å beholde autoriteten.

Det store spørsmålet vil være hvordan Norge kan nå den langsiktige utviklingsbanen uten å svekke HMS-nivået.

Dersom sju raske er framtiden på sokkelen, trekker scenariedokumentet fram flere mulige myndighetstiltak som kan iverksettes allerede i dag:

Regelverket bør bli mer spesifikt, man bør utvikle et verktøy for å analysere bemanning/ kompetanse på innretningene og samtidig opprette et partssammensatt ansettelsesråd for hver innretning på sokkelen. Kvalifiseringen for å få aktørstatus bør strammes til.

Myndighetene bør fokusere på bedre måling av HMS-nivået hos hvert enkelt selskap og flytte mer av kostnadene ved dårlig praksis over fra samfunnet til ansvarlig aktør.

Sju magre
Ved scenariet sju magre er sokkelens attraktivitet lav og dalende. Norge styrer mot forvitringsbanen. Flere av de store feltene vil være nedstengt eller drive haleproduksjon. Det gjøres få nye funn.

De store aktørene fokuserer på andre petroleumsprovinser, mens et mylder av småselskaper henter halereserver på norsk sokkel. Aktiviteten i Norge styres i stor grad fra utlandet.

Trepartssamarbeidet fungerer imidlertid godt, og partene vil sammen jakte på gode løsninger. CSR vil også være viktig, og det er uakseptabelt å gå på akkord med miljøhensyn eller menneskelige begrensninger.

Teknologisk tar scenariet utgangspunkt i bruk av velprøvde metoder og tiltak for økt utvinning og bedring i HMS-nivået. Det satses fremdeles noe på langsiktig forskning.

I sju magre vil det være færre arbeidsplasser i petroleumsindustrien, flere kontraktører og større innslag av individuelle arbeidsavtaler. Myndighetene arbeider tett med næringen for å finne gode løsninger i vanskelige tider.

Virksomheten vil imidlertid ha lav status, mens HMS-arbeid og -fokus i petroleumsindustrien nyter stor respekt i opinionen. Fossilt brensel vil langt på vei være erstattet med alternative energiformer. Kvotehandel for miljøutslipp kan være innført.

HMS-nivået vil være lite kritikkverdig i et slik scenario. Det må imidlertid jobbes mye for å sikre operasjonelle og helsemessige forhold i næringen, som nå må forholde seg til strenge kostnadsrammer. Velferdsordningene utfordres.

Viktigste oppgaver for myndighetene dersom dette scenariet blir realitet, vil være å bidra til å opprettholde næringens status som foregangsvirksomhet, finne kostnadseffektive løsninger uten at de går på akkord med HMSnivået og videreutvikle verdidokumentasjonen for HMS.

Dersom myndighetene skal planlegge strategisk for sju magre i dag, bør de i følge analysen fokusere på å øke innsatsen for å rekruttere attraktive selskaper til sokkelen og motvirke uklarhet om eierskaps- og ansvarsforhold.

De bør styrke oppfølgingen av leverandørindustrien og de ansatte derfra, som ofte behandles som et B-lag. Samtidig bør de kreve langsiktige rammeavtaler for underleverandører og følge opp kontraktene også med hensyn til HMS.

Myndighetene bør fokusere på skillet mellom velferd og HMS og arbeide med å få fram tall som illustrerer verdiskapingen ved HMS.

Sju harde
Sju harde er det fjerde, og verste, scenariet som skildres i studien. Her er virksomheten kommet langt i retning forvitring - og aktiviteten preges av konfrontasjoner mellom partene og tilbaketrekking fra norsk sokkel.

I tillegg til aktørbildet som skildres under sju magre, vil haleprodusentene nå være "åtselselskaper" som ofte går på akkord med etablerte driftsformer. Pensjonsfondet er i krise, og arbeidstakerne foretrekker risikofylte oppgaver framfor ledighet.

På teknologisiden vil lettvinte, billige løsninger prioriteres. Olje- og gassindustriens status vil være lav, og opinionen vegrer seg for å subsidiere avslutningen av den fossile epoken.

For HMS-området vil en slik situasjon være svært negativ. Med arbeidstakere som presses til å gå på akkord med egne holdninger og begrensninger, vil selskapene ønske å gjøre flere og større avvik fra regelverket - og myndighetene presses hardt for å godkjenne unntak.

HMS oppfattes ikke som lønnsomt og integreres heller ikke i beregningsmodellene for drift. Det vil være vanskelig å opprettholde et høyt HMS-nivå i næringen i en situasjon der samarbeid er erstattet med konflikt.

Å hindre at næringen kommer i en slik situasjon, er kanskje det aller viktigste. For å skape en alternativ utvikling, må myndighetene vurdere grundigere prekvalifisering, lempe på rammebetingelsene og stille flere krav til nye aktører, skisserer scenariedokumentet.

Dersom utviklingen likevel tilsier at Norge går mot sju harde-scenariet, bør myndighetene allerede nå vurdere flere tiltak, påpekes det: De fiskale rammebetingelsene må forbedres.

Man bør arbeide for at selskapene fortsatt skal ha egeninteresse av å operere på norsk sokkel, vurdere etablering av et statlig oljeselskap for sluttfaseproduksjon, slå ring om trepartssamarbeidet, satse mer på markedsføring av norsk sokkel og øke langsiktigheten i kontraktene.

På HMS-siden vil det også være nødvendig med forberedende tiltak dersom man tror at sju harde blir realitet:

Myndighetene må muligens fokusere mer på kontroll og sanksjoner og dreie fra funksjonelt til spesifikt regelverk.

I tillegg bør man vurdere å etablere et tilsynsorgan mellom flere europeiske petroleumsnasjoner. Og sist, men ikke minst: HMS-lønnsomhet bør legges inn i beregningsmodellene for å dokumentere at HMS bidrar til verdiskaping.