Gå til hovedinnhold

Kampen for kvinnene

Norge ble i løpet av få år et foregangsland når det gjaldt likestilling offshore. Nå tar vi seieren som en selvfølge.


Denne artikkelen er hentet fra publikasjonen "Status - sikkerhet og signaler 2011-2012"

I begynnelsen var det bare menn som arbeidet i Nordsjøen. Å drive leteboring eller oljeutvinning var en jobb for mannfolk. Det var skiftarbeid, det var møkkete, røft og fysisk krevende. Men litt etter litt kom kvinnene. Kanskje fikk de jobb i forpleiningen, kanskje som sykepleier om bord. Noen også ute på dekk eller i andre tekniske stillinger.

Men felles for alle som tok steget ut i turnusjobb offshore, var at de kom til arbeidsplasser bygget av menn – for menn.

Med total mannsdominans var det ingen som hadde trengt å tenke på likestilling eller tilrettelegging. Det var en verden hvor det ikke var krav til egne garderober for kvinner, ikke til egne toaletter, ikke til egne lugarer.

- Det var uholdbart, sier Ptil-direktør Magne Ognedal.

Han har vært med å kjempe mange forskjellige kamper gjennom et langt yrkesliv i Ptil og i sikkerhetsdivisjonen i Oljedirektoratet.

Kampen for kvinnene er én av dem.

Konservativ
I OD, som den gang også hadde myndighetsansvaret for HMS, kom en tidlig til erkjennelsen av at norsk sokkel måtte tilrettelegges for begge kjønn. Den sterkt mannsdominerte oljebransjen fikk virkelig noe å bryne seg på i møte med norske myndigheter.

- I henhold til norsk syn var det naturlig at arbeidsplassen var organisert slik at begge kjønn kunne delta. Men det var det slett ikke alle oljeselskapene som var enige med oss i. Næringen hadde på den tiden en svært konservativ holdning, sier Ognedal.

Ognedal trekker også fram designfasen av Statfjord A-utbyggingen som eksempel. Der var amerikanske Mobil operatør, og de reagerte nærmest med vantro på de nye kravene til utforming av boligkvarter. Tilrettelegge for kvinner? Hvorfor det?

- Det var en kamp. Men Mobil måtte til slutt gi seg. Etterpå gikk det rimelig greit, konstaterer Ognedal.

Rabulist
I en historisk svært mannsdominert jakt på olje og gass, gjorde de særnorske kravene om tilrettelegging for begge kjønn Norge til en foregangsnasjon. Og det ga resultater.

I 1985 utgjorde kvinnene cirka 3,5 prosent av den samlede arbeidsstokken på produksjonsinnretningene off shore. I et internasjonalt perspektiv var det mye den gang.

Samme år laget myndighetene, i samarbeid med Statoil, film om kvinnenes kår ute i havet.

- Norge var et foregangsland i petroleumsvirksomheten. Landet var tidlig ute med å sikre basale rettigheter for alle. Ikke minst hadde vi en god arbeidsmiljølov, som blant annet stilte krav til at arbeidsplasser skulle tilrettelegges for begge kjønn, med egne toalett, dusjer, lugarer og så videre, sier Angela Ebbesen, som til daglig drifter trepartsarenaen Sikkerhetsforum.

I 1985 jobbet hun i seksjon for arbeidervern og arbeidsmiljø i OD, og var blant initiativtakerne til filmen ”Norsk sokkel – også for kvinner”.

Filmen ble vist både på riksdekkende TV, og deretter på en konferanse om kvinner og olje på Newfoundland, Canada, hvor OD var invitert. Filmen tok for seg kvinnenes situasjon på sokkelen, og inneholdt blant annet intervjuer med en del kvinner om deres opplevelse av å arbeide i norsk oljeindustri. Også noen mannlige sjefer og likestillingsombudet var intervjuet.

- Utgangspunktet vårt var at vi, som tilsynsmyndighet for sikkerhet og arbeidsmiljø, var opptatt av å sikre arbeidsmiljølovens krav om at ”virksomheter skal innrettes for arbeidstakere av begge kjønn”, sier Ebbesen.

Filmen var et forsøk på å slå hull på myten om Nordsjøen som et barskt arbeidsmiljø forbeholdt tøffe mannfolk. Gjennom samtaler og bilder skulle filmen få fram mulighetene – også for kvinner.

Den gang da
På de 27 årene som har gått siden ”Norsk sokkel – også for kvinner” ble laget, har norsk petroleumsvirksomhet gjennomgått en rivende utvikling. Og flere kvinner har kommet til. Etter mange år med jevn, svak vekst ser utviklingen nå ut til å ha flatet ut.

Siden 2000 har prosentandelen stått på stedet hvil. I 2010 var kvinneandelen av offshoreansatte fortsatt ni til ti prosent.

- På 1970- og 1980-tallet gjaldt det å få kvinner inn i arbeidslivet. Det var en del av likestillingskampen. I dag er det få som snakker om kjønn. Petroleumsnæringen er tilrettelagt for mangfold, sier Ebbesen, som har fulgt utviklingen gjennom mange år.

– Dersom en ønsker flere kvinner inn i tekniske og operative jobber i vår næring, er utfordringen å få jenter til å foreta andre yrkesvalg enn de faktisk gjør. For selv om kvinner dominerer universitetene – så er de fortsatt i overveldende mindretall innenfor de tekniske fagene, sier hun.

Tørre tall
Det har vært utvikling også når det gjelder kvinners deltakelse i stillinger som tidligere var forbeholdt menn, spesielt innenfor ledelse. Men bildet er fortsatt ganske tradisjonelt.

Tall fra Ptils RNNP-data viser at kvinneandelen innen forpleining i 2010 var på 54 prosent, mens kvinneandelen i grupper som konstruksjon og vedlikehold, var på to til tre prosent. Innenfor prosess var kvinneandelen i 2010 i overkant av 11 prosent.

- Selv om enkelte kvinner begynner å bli synlige i de mannsdominerte jobbene, ser veien fram til jevn fordeling fortsatt ut til å være veldig lang, påpeker Ebbesen.

– Da Ptil i 2011 ble invitert til å gi en status for kvinners deltakelse i næringen 25 år etter at vi første gang var på Newfoundland, måtte vi erkjenne at bildet av vår næring fortsatt er tradisjonelt, føyer hun til.

På land
Kvinnene utgjør i dag 14,5 prosent av den totale arbeidsstokken ved de åtte landanleggene Ptil fører tilsyn med. Innenfor prosess er kvinneandelen på landanlegg det dobbelte av offshore, og utgjør 22 prosent. Innenfor konstruksjon og vedlikehold er bildet imidlertid kjønnsdelt idet kvinnene utgjør sju til åtte prosent.

Tall fra RNNP viser at bare 4,4 prosent av de offshoreansatte som svarte på spørreundersøkelsen for 2009, var kvinner med lederansvar. I denne gruppen finner vi plattformsjefene.

- Det kan nok være ulike årsaker til at det fortsatt er så få kvinner i petroleumsnæringen. Det viktigste for oss som myndighet, er at forholdene ligger til rette for at alle som er kompetente til det, kan jobbe i denne næringen, sier Magne Ognedal.

Risikobasert
Gjennom over 40 år med petroleumsvirksomhet har regelverk og tilsynsordning vært i kontinuerlig transitt for å tilpasse seg de utfordringene som en stadig voksende næring har stått overfor. Hele tiden har det vært stor risiko og store verdier involvert.

- Petroleumsvirksomheten er forbundet med betydelig risiko. Det aller viktigste, både for myndigheter og selskaper, er å sørge for å kontrollere denne risikoen, slik at vi unngår alvorlige hendelser og storulykker, sier Ptil -direktøren.

Den norske modellen med partssamarbeid er utviklet og raffinert. Det er etablert flere velfungerende arenaer som ledes og driftes av Ptil, hvor fagforeninger og sammenslutninger på arbeidsgiversiden møtes jevnlig, sammen med myndighetene, for å drøfte sikkerhetsutfordringer.

Det er utviklet verktøy for å måle risikonivå, og nye metoder for å overvåke og styre risiko. Men fortsatt er det langt færre kvinner enn menn i denne næringen.

- Den lave kvinneandelen innebærer først og fremst at kvinner er i mindretall i den operative delen av virksomheten og dermed også på viktige arenaer hvor viktige beslutninger fattes, poengterer Ognedal.

- Petroleumsnæringen trenger innovasjon og mangfold for å få til nye teknologiske, operasjonelle og organisatoriske løsninger, sier Ognedal.

- Det trengs mange kloke hoder, både kvinner og menn, for å drive virksomheten framover og sørge for at det skjer på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte.