Gå til hovedinnhold

Barentshavet: Sikker drift i følsomt farvann

I løpet av 2004 er det planlagt fire til
fem leteboringer i Barentshavet. Før aktiviteten kan starte, må oljeselskapene dokumentere at de er i stand til å tilfredsstille regelverkets krav innenfor helse, miljø og sikkerhet (HMS). Petroleumstilsynet har en nøkkelrolle i vurderingen av selskapenes evne til å operere innenfor disse rammene.


15. desember 2003 vedtok Regjeringen å gjenåpne for helårig petroleumsvirksomhet i store deler av Barentshavet sør. Beslutningen ble fattet på grunnlag av Utredning av konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i Lofoten-Barentshavet (ULB) (lenke), tidligere utredninger og ikke minst på erfaringer som er opparbeidet etter snart 40 år med petroleumsvirksomhet på norsk sokkel.

Oljeselskapenes interesse for nordområdene er økende: I 2004 vil opptil 20 prosent av den totale leteaktiviteten på norsk kontinentalsokkel skje i dette havområdet. Dette innebærer at Petroleumstilsynet vil bruke mer ressurser på å følge opp aktiviteten i nord – både til havs og på land.

Petroleumsvirksomhet utenfor Nord-Norge er ikke noe nytt fenomen – verken for næringen eller myndighetene. Leteboring i Norskehavet og Barentshavet startet i 1980, 14 år etter at aktiviteten startet i Nordsjøen. Av drøyt 1 000 undersøkelses- og avgrensningsbrønner på norsk sokkel, er 61 boret i Barentshavet, og det er gjort en rekke mindre og middels store funn.

Snøhvit ble påvist i 1984. Dette er det eneste feltet i Barentshavet som per i dag er besluttet utbygd. Oppstart for Snøhvit, som ligger ca 140 kilometer nordvest for Hammerfest, er planlagt i desember 2005.

Koordinerende rolle
For å sikre at hensynet til HMS ses i sammenheng, samarbeider Statens forurensningstilsyn (SFT), Sosial- og helsedirektoratet (SHDIR) og Petroleumstilsynet (tidligere Oljedirektoratet) om en helhetlig regulering av petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. Petroleumstilsynet koordinerer dette samarbeidet.

Etatenes felles HMS-regelverk bidrar til å sikre at hensynet til mennesker, miljø og materiell ivaretas på best mulig måte. Helhetsperspektivet synliggjør at gode tiltak som øker sikkerheten for mennesker, også bidrar til redusert risiko for skade på miljø og materiell. For eksempel vil tiltak som bidrar til sikrere leteboring, også føre til økt sikkerhet for miljø og materiell.

Petroleumstilsynet har ansvar for å koordinere tilsynet med HMS i petroleumsvirksomheten både på sokkelen og på integrerte landanlegg. I forhold til aktiviteten på Snøhvit har Petroleumstilsynet koordinerende myndighetsansvar både for offshore-aktiviteten og på det integrerte landanlegget på Melkøya, like utenfor Hammerfest.

Koordineringsrollen består blant annet i å samkjøre behandling av søknader som omhandler petroleumsaktivitet, for eksempel søknader om samtykke til boring med tilhørende utslippstillatelser. Målet med ordningen er å sikre effektiv saksbehandling og helhetlige konklusjoner fra myndighetenes side. Eventuell uenighet mellom etatene vil behandles på overordnet nivå.

Ett regelverk
HMS-regelverket for petroleumsvirksom­heten er funksjonelt utformet, og stiller krav til hvilket HMS-nivå som skal oppnås i aktiviteten. Blant annet må selskapene tilpasse valg av innretning, utstyr, styringssystemer, barrierer og beredskap til konkrete aktiviteter i definerte områder.

Barentshavet kjennetegnes blant annet av store avstander, manglende infrastruktur, mørketid og tøft klima. Dette er faktorer som vil kreve særskilt oppmerksomhet sammenlignet med andre deler av norsk sokkel, blant annet i forhold til valg av boreinnretningenes robusthet, beredskapsnivå og bruk av effektive barrierer for å hindre uønskede hendelser.

I nordområdene er selskapene også pålagt særlige miljø- og fiskerihensyn. Blant annet forutsetter Regjeringen at all petroleumsvirksomhet i Barentshavet skal være forankret i null utslipp til sjø fra bore- og brønnoperasjoner ved normal drift. Unntaket er utboret kaks og borevæske fra topphullseksjonen, som normalt kan gå ut på havbunnen.

Oljedirektoratet gjennomførte i 2003 en vurdering av hvor Norge står miljø­teknologisk i forhold til de nevnte utslippsmålene. Rapporten, som inngår i ULB, konkluderte med at miljømålene kan oppfylles ved hjelp av eksisterende teknologi og teknologi som er under utvikling.

Hva er sikkert nok?
Gjennom mer enn 30 år har Oljedirektoratet/Petroleumstilsynet samlet inn materiale som gir et godt bilde av risiko forbundet med aktiviteten på sokkelen. Blant annet viser historien at samtlige leteboringer i Norge er gjennomført uten utilsiktede utslipp med miljøkonsekvenser.

Selv om Barentshavet ligger langt mot nord, viser erfaring og kunnskapen om geologien i området at det ikke er mer komplisert å bore der enn andre steder på sokkelen. I Barentshavet er det ikke høyt trykk i reservoarene, i motsetning til enkelte steder i Nordsjøen og i Norskehavet. Det lave trykket innebærer at det er liten risiko for en ukontrollert utblåsning. Vind- og bølge­statistikken viser for øvrig at forholdene både i sommer- og vinterhalvåret er tilnærmet like som i Nordsjøen, eller faktisk noe bedre.

Erfaringer og faglige vurderinger tilsier at det med grunnlag i kompetente aktører, kontinuerlig teknologiutvikling og eksisterende regelverk ikke er større fare for uønskede hendelser eller utslipp i Barentshavet enn andre deler på sokkelen.

Samtidig er det viktig å erkjenne at ingen virksomhet er uten risiko. Muligheten for at noe kan skje, er alltid til stede. Ulykker er imidlertid ikke skjebnebestemt. De for­årsakes, og kan dermed unngås.

Dokumentasjon
Når Petroleumstilsynet mottar søknad om samtykke til boring i Barentshavet, vil involverte myndigheter vurdere selskapenes planer for å gjennomføre aktiviteten i overensstemmelse med alle HMS-krav. Valg av innretning og bruk av barrierer som bidrar til å redusere risikoen for uønskede hendelser og begrenser mulige konsekvenser dersom en uønsket hendelse skulle inntreffe, er blant regelverkskravene som vil få stor oppmerksomhet.

Et eventuelt samtykke til leteboring i Barentshavet forutsetter med andre ord at selskapene kan dokumentere at hensyn til mennesker, miljø og materiell blir ivaretatt på en forsvarlig måte i alle faser av
aktiviteten.