Gå til hovedinnhold

Tett, varm og livsviktig

- Det burde være mulig å ha et stort driv i HMS-arbeid uten at det ligger en storulykke bak, sier Roy Erling Furre i SAFE. Dessverre måtte det en katastrofe til før redningsdrakten ble påbudt på norsk sokkel.





























Tre alvorlige helikopterulykker på 1970-tallet satte fokus på viktigheten av redningsdrakter, men det var først etter Alexander Kielland-ulykken i 1980 at bruk av redningsdrakt ble påbudt på norsk sokkel.

Fra påbudet ble innført og gjennom tiårene som fulgte, ble redningsdraktene stadig forbedret. Dagens drakter har blant annet pustesystemer for evakuering under vann og personlig nødpeilesender.

En av dem som har fulgt utviklingen nøye de siste 20 årene er Roy Erling Furre.

- Redningsdraktene har blitt veldig gode, og det har vært mange forbedringer etter de første årene i Nordsjøen. Redningsdraktene vi hadde tidlig på 80-tallet var ikke mye å skryte av.

Furre har personlig erfaring som overlevende etter forliset med hurtigbåten Sleipner i 1999, hvor 16 mennesker omkom.

- Alt som var om bord av redningsmidler var godkjent, men ingenting virket. Alt var innenfor regelverket, men det virket ikke og mannskapet hadde ikke opplæring i det.

Nye drakter tilpasset nordområdene
Etter hvert som petroleumsaktiviteten beveger seg lenger nordover er det behov for enda bedre beskyttelse. Det er nylig utviklet en egen redningsdrakt spesialtilpasset for Barentshavet. Drakten er optimalisert med hensyn til klima og naturgitte forhold på den nordligste delen av norsk sokkel.

- Hvis alle hadde hatt opplæring og hatt på seg den nye typen drakter, hadde alle om bord på Sleipner overlevd, sier Furre.