Gå til hovedinnhold

Undervannsteknologi: Dype utfordringer

Det er en utfordring å gå til bunns uten at sikkerheten synker.


 

 Denne artikkelen er hentet fra publikasjonen "Sikkerhet - status og signaler 2010-2011"

Vi vokser mest i dypet. Mer og mer av utstyret for olje- og gassproduksjon befinner seg på havbunnen. I dag er det omkring 75 innretninger som er synlige på overflaten på norsk sokkel. Under vann erdet cirka 300.

Det er gode grunner til at industrien søker løsninger som kan plasseres på havbunnen. Utstyr som skal være over havflaten, må plasseres på en konstruksjon i stål eller betong. Slike er kostbare, utsettes for store naturkrefter og er krevende å vedlikeholde.

På større havdyp – mer enn cirka 500 meter – er bruken av bunnfaste overflateinnretninger i praksis utelukket.

Vått vedlikehold
Pålitelige metoder og utstyr for å overvåke tilstanden til undervannsutstyret er en nødvendighet for at slike løsninger skal fungere forsvarlig med hensyn til sikkerhet og økonomi.

Også havbunnsutstyr krever vedlikehold. Komponenter og utstyrspakker må kunne skiftes ut eller repareres.

Dette krever fjernstyrte operasjoner eller inngrep med en undervannsfarkost.

Samme standard
Sjefingeniør Trond Sundby i Ptil berømmer de norske aktørene for god vilje og evne til åpenhet om utvikling og erfaringer.

- En høy grad av standardisering har et positivt sikkerhetmessig aspekt. I en kritisk situasjon hvor det er behov for hurtig utbedring av en feil, vil standardiserte løsninger innebære lettere tilgang til reservedeler og bidra til at disse kommer raskt og sikkert på plass, påpeker Sundby.

Krav til kvalitet
Sundby ser behov for en enda bedre helhetlig tenkning i standardiseringsarbeidet, på tvers av fagmiljøer og ansvarsområder.

- Vi må få løftet analyser og vurderinger fra komponentnivået til et mer overordnet nivå, slik at funksjon og robusthet blir vurdert på en mer helhetlig måte. Selv om hver enkelt komponent holder høy kvalitet og tilfredsstiller gitte krav, betyr ikke dette uten videre at det komplekse systemet de er en del av, vil tåle de belastningene det blir utsatt for, og ivareta tiltenkte funksjoner.

Hittil har havbunnsinnretningene i hovedsak bestått av brønnhoder, brønnrammer og manifolder. Men utviklingen fortsetter. De første anleggene for separasjon og injeksjon er allerede installert og i funksjon på norsk sokkel. Sundby peker på at utviklingen medfører at undervannsanleggene blir stadig mer komplekse.

- Det er nødvendig med omfattende kontrollsystemer og instrumentering. Slikt utstyr er sårbart og gir nye sikkerhetsrelaterte utfordringer, blant annet når det gjelder dataoverføring.

Sundby understreker også at risiko for akutte utslipp må være akseptabel.

Menneske vs. maskin
En mer elektronisk framtid skaper muligheter for nye typer feil og problemer. Ikke minst vil det stilles økte krav til kompetanse hos personellet som installerer, opererer og vedlikeholder systemene, mener Sundby.

- Vi ser det som positivt at det blir tatt flere gode opplæringsinitiativer innenfor bransjen. Dette viser at det også fokuseres på de menneskelige faktorene i det høyteknologiske bildet.

I tillegg til regelverksutvikling og tilsyn, består Ptils bidrag i denne spennende utviklingen blant annet av en aktiv medvirkning i standardiseringsarbeidet. Vår rolle i den sammenhengen er å stille våre kunnskaper og erfaring til rådighet, og å bidra med avklaringer om regelverkets krav til utstyr og metoder.

Denne artikkelen er hentet fra publikasjonen "Sikkerhet - status og signaler 2010-2011"