Gå til hovedinnhold

Disponering av betonginnretninger

Noen av de bunnfaste betonginnretningene på norsk sokkel nærmer seg endt levetid. I årene som kommer må myndighetene ta stilling til hvordan disse skal disponeres.


Betonginnretninger på norsk sokkel

Fra 1973 til 1995 tok petroleumsnæringen i bruk 14 betonginnretninger på norsk kontinentalsokkel. To av disse er flytende, mens resten står på havbunnen.

Innretningene er påbegynt i dokk, så bygget flytende ved såkalt glid, koblet sammen med overbygg og slept til havs og plassert på endelig destinasjonssted.

Til nå er disponering av to betonginnretninger på norsk sokkel – Ekofisk T og Frigg TCP2 – behandlet. Etter høring i OSPAR godkjente Stortinget at disse ble etterlatt på stedet.

Den nye rapporten om disponering av betonginnretninger er blitt til på initiativ fra Oljedirektoratet (OD).  OD inviterte med Petroleumstilsynet (Ptil) og Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) for å gå dypere inn i etatenes respektive fagområder.

- I den nye studien har vi sett på ulike teknologiske løsninger for disponering av betonginnretningene og vurdert disse i forhold til helse, miljø og sikkerhet. Rapporten skal inngå i bakgrunnsmaterialet for vurdering av framtidige disponeringsløsninger, sier Arne Holhjem, direktør for teknologi og miljø i OD, fagdirektør Øyvind Tuntland i Ptil og Signe Nåmdal, avdelingsdirektør i Klif.

Kan søke unntak for betonginnretninger
Konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (OSPAR) gir felles bestemmelser og anbefalinger for petroleumsvirksomhet til havs. I henhold til OSPAR-beslutning 98/3 om disponering av utrangerte offshore installasjoner, skal alle innretninger i utgangspunktet fjernes. For betonginnretninger kan det søkes om unntak fra forbudet mot sjødisponering.

Lite erfaring
Det er lite erfaring med fjerning og opphugging av betonginnretninger, og det er lite data å basere analyser på. Utredningen fra OD, Ptil og Klif viser at selv om noen innretninger har installert utstyr som gjør disse i stand til å kunne flyte igjen (reflyting), er det mange usikkerhetsmomenter knyttet til om slike operasjoner kan gjennomføres kontrollert.

Fordelen med ilandføring vil først og fremst være at armeringsjern og eventuelt betong kan gjenvinnes, og at sjøbunnen tilbakeføres til naturlig tilstand. Et alternativ til opphugging og materialgjenvinning kan være å bruke hele eller deler av innretningen til for eksempel brofundament eller for å anlegge kunstig land.

Ikke risikofritt
Det er ikke risikofritt å fjerne innretninger. I verste fall kan en ulykke under klargjøring, reflyting, transport eller riving ha alvorlige følger som tap av liv og negativ miljøpåvirkning. Ilandføring av betonginnretningene for opphugging og materialgjenvinning kan medføre risiko for utslipp til sjø, og rivingsoperasjoner på land vil generere støy og støv. Det kreves tilgjengelig arealer, både på land og i sjø, og det kan oppstå konflikter med nærmiljøet.

Etterlatelse et alternativ
Etterlatelse av betonginnretninger på stedet er et alternativ til ilandføring, som også kan ha sikkerhetsmessige fordeler og være miljømessig akseptabelt. Etterlatelse vil i liten grad påvirke fiskepopulasjoner, men vil kunne komme i konflikt med fiskeriinteresser på grunn av båndlegging av areal. Etterlatte innretninger må påmonteres lys og navigasjonsutstyr, og faren for konflikt med skipstrafikk vil da være relativt liten.

Les mer: Disponering av betonginnretninger (pdf-format)

Spørsmål kan rettes til:
OD: direktør for teknologi og miljø Arne Holhjem
Telefon: 51 76 60 00, e-post: arne.holhjem@npd.no

Ptil: fagdirektør Øyvind Tuntland
Telefon: 51 87 62 07, e-post: Oyvind.Tuntland@ptil.no

Klif: avdelingsdirektør Signe Nåmdal, industriavdelingen
Telefon: 22 57 35 36, e-post: signe.namdal@klif.no