Gå til hovedinnhold

(TIL § 63) FORANKRING AV FLYTTBARE INNRETNINGER OG REGELVERKET – PRESISERING, KLARGJØRING OG VEILEDNING


18/1/2007 FORANKRING AV FLYTTBARE INNRETNINGER OG REGELVERKET – PRESISERING, KLARGJØRING OG VEILEDNING

 

Teksten nedanfor er frå vårt likelydande brev av 16. januar 2007 og gjeld rett forståing og bruk av regelverket på dette området; kva det inneber for dei som er ansvarlege etter HMS-regelverket for petroleumsverksemda.

 

 

Forankring av flyttbare innretninger og regelverket – presisering, klargjøring og veiledning

Uønskede hendelser har avdekket mangelfull kunnskap om regelverket, så vi ser behov for å presisere og klargjøre regelverkets krav til forankring, her innretningsforskriften § 64 om forankring, fortøyning og posisjonering og rammeforskriften § 3 om anvendelse av maritimt regelverk i petroleumsvirksomheten. Jamfør også ordningen med samsvarsuttalelse (SUT) for flyttbare innretninger i rammeforskriften § 17 siste ledd og rammeforskriften § 21 om søknad om samtykke, da særlig entreprenørens (eier, reder og/eller den som skal stå for driften av en flyttbar innretning) og operatørens ansvar i den forbindelsen.

 

I tillegg gir vi veiledning om hva en samtykkesøknad etter opplysningspliktforskriften § 5 bokstav b og d bør inneholde om forankring, jamfør opplysningspliktforskriften § 6 om inn­hold i søknad om sam­tykke. Innhenting av SUT er nødvendig i forbindelse med en konkret søknad om samtykke til petroleumsaktivitet der bruk av en flyttbar innretning inngår, jamfør ovenfor. Denne søknaden vil da innholdsmessig bestå av to deler: Én del som omfatter de steds- og aktivitetsspesifikke forholdene (særlig operatørens ansvar), og én del som omfatter de innretningsspesifikke forholdene (særlig entreprenørens ansvar), det vil si teknisk tilstand, søkerens organisasjon og styringssystem. Jamfør veiledningen til rammeforskriften § 21 om søknad om samtykke.

 

I de tilfellene det måtte være aktuelt å søke om unntak fra kravet til prøvebelastning av ankere, ser vi også et behov for veiledning om hva en slik unntakssøknad bør inneholde, jam­før veiledningen til rammeforskriften § 59 om unn­tak.

 

Vi ser også på kravene til vedlikehold, jamfør aktivitetsforskriften kapittel IX om ved­like­hold, og sier noe om hvordan deler av disse kan oppfylles for forankringssystem.

 

Veiledningene som blir gitt, bør ellers følges når en skal oppfylle de kravene dette gjelder, men kravene ikke oppfylles på denne måten. Se regelverksprinsippene for oppfylling av for­skriftskrav i rammefor­skriften § 18 om dokumentasjon med veiledning.

 

Rammeforskriften § 3

Velger en å bruke rammeforskriften § 3, skal forankringssystem dimensjoneres etter rele­vante tekniske krav i Sjøfartsdirektoratets regelverk slik det lyder etter endringene i 2003, med utfyllende klasseregler gitt av Det norske Veritas eller internasjonale flaggstats­regler med utfyllende klasseregler som gir samme sikkerhetsnivå, jamfør denne paragrafen første ledd. I tilfeller som her ligger altså bruken av Sjøfartsdirektoratets regelverk under vårt regulerings­regime.

 

Eksisterende dokumentasjon, deriblant maritime sertifikater som er utstedt av norsk eller fremmed flaggstatsmyndighet, kan ellers legges til grunn for å dokumentere oppfylling av krav som er gitt i eller i medhold av rammeforskriften, jamfør veiledningen til rammefor­skriften § 3, jamfør rammeforskriften § 17 andre ledd.

 

Ved bruk av utfyllende klasseregler gitt av Det norske Veritas, skal fabrikasjon av anker­kjettinger minimum samsvare med DNV classification note 2.6 fra 1995. Kjettinger som er produsert etter tidlig­ere regel­verk, må samsvarsmåles og avviksbehandles på vanlig måte, jamfør styringsfor­skriften § 20 om avviksbehandling, jamfør SUT-ordningen. Jamfør også samtykkeordningen (her særlig innretningsspesifikke forhold) og innretningsforskriften § 83 om ikraft­tredelse med vei­ledning, der nest siste avsnitt i veiledningen sier at kravene i de nye forskriftene får anven­delse ved søknad om nytt samtykke.

 

For vurderinger av steds- og aktivitetsspesifikke forhold, jamfør samtykkeordningen, er innretningen i alle tilfeller (også når en velger å bruke rammeforskriften § 3) omfattet av innretningsforskriften § 64 om forankring, fortøyning og posisjonering.

 

Innretningsforskriften § 64
Paragrafen stiller krav om at flytende innretninger skal ha systemer for å kunne holde posi­sjonen til enhver tid og eventuelt kunne fjerne seg fra posisjonen i en fare- og ulykkes­situasjon. Der paragrafen spesifiserer hvilket maritimt regelverk som skal brukes, er dette relatert til og underlagt vårt reguleringsregime, som ved all adopsjon av regelverk.

 

Veiledningen til innretningsforskriften § 64 åpner for å bruke ISO 19901-7:2000 i ana­lyser av forankringssystemer i overlevelsestilstand. Forutsetninger som er lagt til grunn i forankrings­analysen for den aktuelle lokasjonen, eksem­pelvis justering av linestrekket, er ellers styrende (begrensende) for bruken av inn­retningen, jamfør aktivitetsforskriften § 23 om bruk av innretninger.

 

Merk ellers at det er Sjøfartsdirektoratets forskrift om ankrings-/posisjoneringssystemer på flyttbare innretninger § 8 som skal brukes ved prøvebelastning av ankere. Prøvebelastningen skal utføres med grunnlag i hundreårslasten.

 

Eventuell søknad om unntak
Dersom innretningen ikke har kapasitet til å prøvebelaste ankrene i samsvar med nevnte forskrift § 8 nr. 4, er det et avvik fra innretningsforskriften § 64, jamfør ovenfor.

 

Søknader om unntak etter rammeforskriften § 59 bør

  • bekrefte at ankeret er i stand til å motstå hundreårslasten etter dregging. Analysene skal baseres på stedsspesifikke geotekniske data og en sikkerhetsfaktor på 1,25 i forhold til styrken av jorden, jamfør adoptert forskrift § 16 punkt 10 i innretnings­forskriften § 64 tredje ledd,
  • beskrive konsekvensene av dregging for de andre lin­ene, annen infrastruktur og tredje­part. En bør vise hvor mye dregging en kan for­vente, og ef­fek­ten på de andre linene ved at den mest utsatte linen dregger. En bør da sam­men­ligne resul­tatene med kravene i intakt tilstand,
  • bekrefte at strekket i opera­sjonstilstanden aldri er større enn testet ankerholde­kraft, og at dette gjenspeiles i frakop­lings­­verdiene i operasjonsmanualene.

 

Eventuelle unntakssøknader skal senest legges ved samtykke­søknaden, jamfør også nedenfor.

 

 

Samtykkesøknaden og opplysninger relatert til forankring

Ved søknader om samtykke etter opplysningspliktforskriften § 5 bokstav b og d, jamfør opp­lysningspliktforskriften § 6, bør søknaden også inneholde

  • opplysninger om omfanget av geotekniske undersøkelser, med en kort beskrivelse av grunnforholdene i de øverste lagene, jamfør aktivitetsforskriften § 13 om forunder­søkelser,
  • et kort sammendrag av vurderingen av egnetheten til den aktuelle lokasjonen, blant annet i forhold til hundreårs strømhastigheter, vindhastigheter og bølge­høyder og det planlagte luftgapet mellom bølgekammen og innretningsdekket, jamfør aktivitetsfor­skriften § 13 om forundersøkelser. For nordområdene også hvilke vurderinger som er gjort med hen­syn til følgene av havis, isfjell og lave temperaturer,
  • hovedkonklusjonene fra de stedsspesifikke forankringsanalysene og planlagt teststrekk av ankerlinene,
  • en kort oppsummering av operatørens verifikasjon av forankringsanalysene, jamfør ram­mefor­skriften § 15 om verifikasjoner, jamfør også veiledningen til innretningsfor­skriften § 57 om hovedbærekonstruksjoner siste avsnitt.

 

Bruk og vedlikehold av forankringssystemer

Ankerkjettinger skal vedlikeholdes som gitt i aktivitetsforskriften kapittel IX om vedlikehold, slik at de er i stand til å utføre sine tiltenkte funksjoner i alle faser av levetiden. Jamfør også entreprenørens og operatørens ansvar for de delene som utgjør en samtykkesøknad, jamfør SUT-ordningen.

 

Forankringssystemet skal blant annet klassifiseres etter aktivitetsforskriften § 43 om klassi­fisering. Klassifiseringen skal gjenspeiles i krav til analyser, valg og vedlikehold av utstyr, planlegging og priori­tering.

 

Det at kompo­nenter i et forankringssystem har gyldige sertifikater, fritar (altså) ikke den an­svarlige fra å undersøke hvorvidt kjettingen fortsatt er egnet til bruk, avdekke eventu­elle mang­ler og iverksette nødvendige tiltak, jf. korrigerende vedlikehold.

 

Under normal bruk er ankerkjettinger utsatt for betydelige belastninger, slitasje og korrosjon, og det er svært vanskelig å spore de påkjenningene kjettinger har vært utsatt for, eksempelvis ved ankerhåndtering. Kjettinger som er 20 år eller eldre, er det således hensiktsmessig å re­sertifisere hvert annet år ved bruk av magnetpulvertesting (MPI) eller tilsvarende på alle til­gjengelige flater i kjettin­gens totale lengde.

Kjettingstolper som har vært løse i lengre perioder, kan medføre en stor reduksjon i utmat­tings­levetiden for kjettingløkkene. Gjentatt kaldpressing av løse stolper kan føre til nye start­punkter (kjerver) for utmatting. En bør derfor utføre magnetpulvertesting eller tilsvarende av alle relevante tilgjengelige flater før og etter kaldpressingen.

 

I tillegg kommer påbudt trening og opplæring i bruk av forankringssystemene, samt styring og opp­følging av operasjonene, jf. blant annet aktivitetsforskriften kapittel VI om opera­sjonelle forut­setninger og kapittel VII om planlegging og utføring.