Gå til hovedinnhold

Infrastruktur og beredskap

Nordområdene er preget av store avstander og lite infrastruktur. Forholdene betyr per i dag begrenset rednings- og evakueringskapasitet.


Kart over Barentshav

Selv om det har pågått leteaktivitet i den norske delen av Barentshavet siden begynnelsen av 1980-tallet, er det foreløpig ingen faste innretninger her. Unntaket er Snøhvitfeltet, som er en ren havbunnsutbygging.

Goliatfeltet er under utbygging nå, og vil bli det første feltet med en innretning på overflaten.

Statoil og ENI, operatører for henholdsvis Snøhvit og Goliat, har stasjonert et All weather search and rescue (Awsar)-helikopter i Hammerfest for å dekke behovet for redning og evakuering fra innretninger i Barentshavet. I tillegg har den offentlige redningstjenesten, 330-skvadronen, et Sea King-helikopter i Banak ved Porsanger som dekker det aktuelle området.

VIDEO: Transport og redning i Barentshavet

Nok til retur
Operasjonsgrensen til disse helikoptrene er 340 kilometer fra land. Men det er mer enn 450 kilometer til den nordligste lokasjonen som er utredet for petroleumsvirksomhet.

Operasjonsgrensen til helikoptrene er satt som følge av kravet om at det skal være nok drivstoff om bord til å returnere til utgangspunktet dersom man ikke kan lande ved destinasjonen.

Alternativer
Ved flyginger ut over operasjonsgrensen, vil det være behov for å tanke underveis. Dette vil være situasjonen om man skal betjene de nordligste områdene i Barentshavet med helikopter.

Flere analyser og utredninger har pekt på ulike muligheter for å etterfylle drivstoff:

  • Lande på en eventuell produksjonsinnretning. (Statoils planlagte Johan Castberg-utbygging ligger strategisk fint til for å nå store deler av Barentshavet, unntatt de mest sørøstlige områdene.)
     
  • Lande på dedikerte innretninger eller fartøy utplassert som mellomstasjoner for evakuering og beredskap, og som kan betjene flere felt.
     
  • Drivstoffpåfylling under flyging. Tanking fra skip mens helikopteret er i luften, benyttes i dag i militær regi. Sivile metoder kan utvikles.
     
  • Lande ved en eventuell helikopterbase på Bjørnøya. For dette alternativet pekes det på utfordringer med hyppig tåke om sommeren. Avstanden fra Bjørnøya til land er også stor. Det er nesten dobbelt så langt fra land til Bjørnøya som det er fra land til Johan Castberg. Ekstra drivstofftanker eller helikoptertyper med ekstra lang rekkevidde er påkrevd om man skal bruke øya som mellomlandingsstasjon.

Medisinsk evakuering
De lange avstandene i Barentshavet er utfordrende med tanke på medisinsk evakuering. Dagens krav, gitt i industriens egne retningslinjer, sier at man skal kunne få en pasient til sykehus på land i løpet av tre timer. Alternative løsninger som er lansert, er økt medisinsk beredskap om bord i innretningen eller bruk av telemedisin. Det er opprettet et eget senter for telemedisin ved Tromsø Universitetssykehus.

Ptil har foreløpig ikke tatt stilling til disse alternativene.

Satellittdekning
Nord for 74. breddegrad er det manglende satellittdekning på grunn av jordens krumming. Derfor mangler det nødvendig bredbånds- eller sanntidsmulighet for kommunikasjon. Effekten som gir mangelfull satellittdekning, oppstår allerede ved 70 grader nord. Problemstillingen er mest relevant for leterigger. Ved utbygging av faste innretninger i området, kan disse løse kommunikasjonsbehovet ved å legge fiberkabler.

Langt nord er elektromagnetiske stormer også en utfordring for kommunikasjonsutstyr. Misvisning eller bortfall av signaler vil redusere muligheten til å bruke GPS til navigasjon eller gjenfinning av personell som har evakuert til sjø.

I tillegg kan elektriske strømmer i ionosfæren føre til magnetiske forstyrrelser på kompass. Problemet øker dess lenger nord man kommer.

Tilbake til naturgitte forhold