Gå til hovedinnhold

Tema: Storulykke

Det er tøft, tragisk og tankevekkende - og temaet kan være upopulært å dvele ved. Men det fins anledninger da det er viktig og nødvendig å hente fram og studere storulykker i petroleumsvirksomheten. 25-årsmarkeringen av katastrofen på Piper Alpha er én av dem.




Artikkelen er hentet fra publikasjonen
Sikkerhet - status og signaler 2012-2013

Bestilling (gratis):
Send en e-post til
margrethe.hervik@ptil.no

Den 6. juli 1988 skjedde tragedien på den britiske Piper Alphainnretningen, der 167 mennesker mistet livet i et eksplosivt  branninferno. Ulykken, som ble utløst av en antent gasslekkasje, er meislet inn som ett  av de verst tenkelige scenariene for alle som  arbeider i og med petroleumsvirksomhet.

Hendelsen utenfor Skottland har vært en  tung bør for Storbritannia gjennom alle disse  årene. Også i Norge har den britiske nordsjøkatastrofen  etterlatt seg et dypt arr, og  storulykken er blant de viktigste referansene  når vi skriver historien om dagens sikkerhetsregime.

Det skyldes ikke minst at Magne Ognedal, som i 2013 pensjonerer seg fra stillingen som  Ptils direktør, var en svært sentral person i Lord Cullens høringer etter katastrofen på britisk sokkel.


Se intervju med Ptil-direktør Magne Ognedal om storulykkerisiko.

Høringene og granskingen av ulykken ble også referansepunkt, prøvestein og syretest for norske sikkerhetsmyndigheter,  næringen og reguleringen her hjemme.

Situasjonen i Norge var spesiell. Høringene  foregikk da landet nylig hadde lagt bak  seg oppvasken etter tragedien på Alexander L. Kielland. Der mistet 123 mennesker livet da boliginnretningen kantret ved Edda i Ekofiskområdet i 1980 – i den verste katastrofen Norge har opplevd gjennom  oljehistorien.

I årene etter Kielland ble det utviklet  et nytt sikkerhetsregime og foretatt en ny inndeling av myndighetsansvar på bakgrunn av lærdommen fra ulykken.

I 1988 ble det hele satt på prøve: Hvordan ville modellen og de nye prinsippene i Norge tåle Lord Cullens gjennomgang av årsakene til Piper Alphaulykken? Måtte vi snu bunken og tenke nytt, nok en gang? Svaret kan du lese i dette intervjuet med Magne Ognedal.

Definisjon av storulykke
En storulykke er definert som en akutt hendelse, for eksempel et større utslipp, en  brann eller en eksplosjon, som umiddelbart  eller senere medfører flere alvorlige personskader  og/eller tap av menneskeliv, alvorlig  skade på miljøet og/eller tap av større økonomiske  verdier.

Reduksjon av storulykkesrisiko er en  sentral begrunnelse for utformingen av  dagens regelverk. En storulykke vil, i tillegg  til de menneskelige sidene, ha store samfunnsmessige og samfunnsøkonomiske  konsekvenser.

For de som rammes av en ulykke, er tapene imidlertid langt større enn det som framkommer i de økonomiske vurderingene.  Verdien av et liv kan ikke uttrykkes med
penger.

Blant alle Ptils viktige oppgaver som tilsynsmyndighet, er forebygging av storulykker den mest sentrale – av alle grunner.

Det er katastrofer som på Piper Alpha, Alexander L. Kielland, Deepwater Horizon, Montara, Texas City og Ekofisk Bravo vi framfor alt jobber med å forhindre.

Storulykkeperspektivet vil alltid toppe myndighetenes  prioriteringer, selv om det fins mange andre  områder som er svært viktige å følge opp i  denne bransjen.

Klare roller og ansvar
Ptils oppgave er å påvirke selskapene til å  drive virksomheten slik at storulykker ikke  skal skje. Myndighetenes viktigste rolle er å  sette sikkerhet på dagsorden, være pådriver  for kontinuerlig forbedring, bidra til utvikling  av regelverket og håndheve det.

Selskapene – inkludert operatører, rettighetshavere, redere og entreprenører - har ansvar for å drive all sin aktivitet i tråd  med kravene i regelverket. Dette ansvaret,  og ansvarsfordelingen, er fast forankret i den  norske sikkerhetsmodellen. Selskapene er de som både faktisk og praktisk driver virksomheten. Det er dermed de som skal sørge for at aktiviteten er sikker og forsvarlig.

For ordens skyld må det tilføyes: Alle selskapene  jobber mot samme mål som Ptil; de vil for alt i verden unngå en ulykke. Også for  næringen er ulykker en belastning, og en  storulykke er det verst tenkelige scenariet.

I den grad det oppstår uenighet mellom  myndighetene og industrien, er det ikke  om selve målet, men om hvordan selskapene  skal arbeide for å hindre ulykker. 

Lenge siden
Likevel; hvert år skjer det hendelser med såkalt storulykkepotensial i norsk petroleumsvirksomhet,  både offshore og på  landanleggene. Med potensial menes at hendelsen under ubetydelig endrete omstendigheter  kunne ha utviklet seg til en  storulykke.

Men de siste 15-20 årene har svært få nestenulykker ført til en faktisk storulykke i Norge. Dersom vi tar med helikopterhendelser  offshore, et område som ikke formelt  sorterer under Ptil, var helikopterulykken  utenfor Brønnøysund i 1997, der 12 mennesker  omkom, siste storulykke med dødsfall i norsk petroleumsvirksomhet.

På en  offshoreinnretning skjedde siste storulykke  med dødsfall i 1985, i forbindelse med grunn gassutblåsing på den flyttbare innretningen West Vanguard.

Hendelsen med fartøyet Big Orange XVIII,  som kolliderte med en innretning på Ekofiskfeltet  i 2009, er også regnet som en storulykke, fordi de økonomiske tapene var så store. Ingen mennesker ble imidlertid skadet  eller drept i hendelsen, men potensialet for dette var til stede.

Fire syndebukker
Flere faktorer av teknisk, operasjonell og  organisatorisk art kan hver for seg eller i  samspill føre til ulykker og ha innvirkning  på hvordan en hendelse utvikler seg.

Men  hvordan arbeides det for å forebygge storulykker  og overvåke risiko i norsk petroleumsvirksomhet?

Først og fremst handler det om selskapenes risikoforståelse og risikostyring, reduksjon av usikkerhet og god beredskap.

For myndighetene er overvåking av risikoen i virksomheten grunnlaget for å påvirke arbeidet. Helt sentralt i så måte er Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP), den årlige kartleggingen som blant annet identifiserer og følger utviklingen på de områdene som gir størst sannsynlighet for storulykker.

Fire såkalt definerte fare- og ulykkessituasjoner (DFUer) i RNNP står sammen for rundt 80 prosent av den totale storulykkesrisikoen  på norsk sokkel. Disse er olje- og gasslekkasjer, alvorlige brønnhendelser, skip på kollisjonskurs og skader på bærende konstruksjoner og maritime systemer.

På landanlegg er hydrokarbonlekkasjer  med påfølgende brann og eksplosjon den  største bidragsyteren til storulykkerisiko.

Også helikoptertransport har storulykkepotensial, men inngår ikke som en del av storulykkeindikatoren i RNNP, fordi området sorterer under Luftfartstilsynet. De to  myndighetene samarbeider likevel tett om relevante saker og utfordringer.

Ptil baserer seg imidlertid på flere forhold  enn RNNP for å følge utviklingen i risikonivå. Erfaringer fra tilsyn, selskapenes innrapportering  av ulykker og nestenulykker, gransking  av større hendelser og aktiviteter innen  forsking og utvikling er blant områdene som  bidrar til oversikt.

I sum gir dette et bilde av den totale utviklingen i risikobildet. Det sier dermed mye om hvilke deler av aktiviteten både tilsynet og næringen ellers må prioritere for å minske sannsynligheten for alvorlige hendelser.

Risikoforståelse
En nokså akademisk definisjon av risiko er følgende: Risiko er kombinasjonen av mulige framtidige hendelser og konsekvensene av  disse, med tilhørende usikkerhet.

Litt mer folkelig kan vi si at ingen aktivitet kan foregå uten  risiko – altså uten en viss usikkerhet om hva konsekvensene av aktiviteten kan bli.

Identifisering av risiko er utgangspunktet for alt sikkerhetsarbeid – inkludert kunnskap om mulige ulykkescenarier i virksomheten og konsekvensene av disse. Risikoforståelse er nødvendig for å forebygge ulykker, for å etablere en hensiktsmessig beredskap og for å redusere usikkerhet.

Men risiko er ikke statisk. Mange faktorer bidrar til å påvirke risiko og utvikle forståelsen av denne: Læring av ulykker spiller inn. Erfaring fra tidligere feil og suksesser styrer også risiko. Innføring av ny teknologi har betydning – sammen med utviklingen av arbeidsmetoder og oppdatering av regelverket.

Risiko kan med andre ord - naturligvis og heldigvis – både styres og påvirkes.

Ledelsens ansvar
I Ptil defineres hvert år et knippe hovedprioriteringer (HPer) som er de viktigste områdene myndighetene vil følge opp i næringen. De siste årene har Ptil lagt spesielt stor vekt på HPen Ledelse og storulykkerisiko.

Dette er selvsagt meget bevisst, og gjort for å understreke at ledere har et særlig ansvar for å styre storulykkesrisiko. Alle initiativ og beslutninger sjefene stiller seg bak, vil definere og påvirke betingelser som påvirker storulykkerisikoen
i selskapet.

Ptil forventer at ledere på alle nivåer arbeider for å redusere storulykkesrisiko og sørger for at innsatsen gjøres på en nøye planlagt måte. Ledelsen skal etablere klare mål og se til at all aktivitet i selskapet omfattes.

For myndighetene er forebygging av storulykker altså mer enn en hovedprioritering. Det er det viktigste av alt det viktige, det som alltid står øverst på Ptils dagsorden. Storulykker er scenariet vi bruker mest tid og ressurser på å forhindre – og det vi frykter mest.

Slik skal det være for alle aktører i petroleumsvirksomheten.