Gå til hovedinnhold

Statfjord ble springbrett

I de første årene av oljevirksomheten på norsk sokkel, var det ingen spesielle krav til at oljeselskapene skulle analysere risiko. Endringen kom med utbyggingen av Statfjordfeltet.




Artikkelen er hentet fra publikasjonen
Sikkerhet - status og signaler 2012-2013

Bestilling (gratis):
Send en e-post til
margrethe.hervik@ptil.no

Byggingen av Statfjord A, den første av tre digre betongplattformer som skulle produsere de enorme oljeressursene i Statfjordfeltet, begynte i 1974.

Innretningen ble bygget i all hast, med utgangspunkt i Beryl A-innretningen, som operatørselskapet Mobil hadde bygget på britisk sokkel.

Mobils plan var å bygge de to neste innretningene på Statfjord over samme lest. Stortinget hadde godkjent plan for utbygging og drift (PUD), men da B-innretningen ble presentert for det daværende Oljedirektoratet (OD), ble konseptvalget underkjent. Myndighetene mente at den totale risikoen på den integrerte bore-, bolig, og prosessinnretningen var for høy.

Ingen blåkopi
Mobil ble bedt om å gå gjennom plattformkonseptet på nytt, og helst gå for en separat boliginnretning i tilknytning til Statfjord B.

Ett år senere kom utbyggerne opp med en ny plan, basert på en gjennomgående analyse av sikkerheten. Riktignok var det fortsatt snakk om én integrert innretning, men designet var nå endret, slik at boligkvarteret var bedre skjermet for brann og eksplosjon og plassert lengst vekke fra prosessområdet på plattformen.

Arbeidet med Statfjord B-innretningen førte til endringer i regelverket, og prinsippene som ble lagt til grunn her, har blitt brukt i samtlige utbygginger på norsk sokkel siden.

Prinsipper
I 1981 innførte daværende OD «Retningslinjer for sikkerhetsmessig vurdering av plattformkonsepter». Retningslinjene satte som krav at det skulle gjennomføres en risikoanalyse (konseptsikkerhetsstudie) i konseptfasen for alle nye innretninger på norsk sokkel. De inneholdt prinsipper for gjennomføring av vurderingene og for frekvensen av ulykker som skulle vurderes som «dimensjonerende ulykkeshendelser».

Da den nye petroleumsloven trådte i kraft i 1985, ble det samtidig innført tre nye, sentrale forskrifter: Én overordnet forskrift om sikkerhet i petroleumsvirksomheten, én som regulerte rettighetshavers plikt til internkontroll og én om bruk av risikoanalyser. Forskriftene, med veiledning, videreførte de samme prinsippene.

I alle faser
På 1980-tallet var kravet til selskapenes risikoanalyser konsentrert om konseptfasen. Men da nye retningslinjer for risikoanalyser ble innført i 1990, gjennom «Forskrift om gjennomføring og bruk av risikoanalyser i petroleumsvirksomheten, med veiledning», økte omfanget betraktelig.

De nye retningslinjene slo nå fast at risikoanalyse skulle gjennomføres i alle faser av virksomheten – fra konseptvalg og design til selve driftsfasen.

Dagens regelverk trådte i kraft 1. januar 2002 og består av fem forskrifter: Rammeforskriften, Styringsforskriften, Teknisk og operasjonell forskrift, Innretningsforskriften og Aktivitetsforskriften. Kravene til risikoanalyser er beskrevet i Styringsforskriften.

Fire bud skal følges

  1. En risikoanalyse vil aldri være et bevisdokument som godtgjør at en fattet beslutning var riktig. Risikoanalyser skal først og fremst være et verktøy for det ansvarlige selskapet for å kunne treffe riktige beslutninger med hensyn til utforming av innretningen/anlegget og sikker gjennomføring av aktiviteter.
     
  2. At en analyse skal gi et nyansert risikobilde som bidrar til at en får en god risikoforståelse, betyr ikke at alle skal forstå grunnlaget for de beregninger og resultater som er inkludert i en analyse. Men det betyr at analysene skal bidra til forståelse av hva som kan føre til uønskede hendelser, hva man bør gjøre for å unngå dem og hva man bør gjøre for å håndtere dem på en best mulig måte.
     
  3. En risikoanalyse vil alltid være en forenklet framstilling og vurdering av komplekse sammenhenger og bygge på en rekke forutsetninger og den bakgrunnsinformasjonen man legger til grunn. Disse forenklingene og forutsetningene kan en ikke distansere seg fra eller se bort fra når man bruker analysen som del av beslutningsunderlaget i framtidige beslutninger.
     
  4. Selskapene kan ikke “analysere seg bort” fra krav i regelverket. Det at resultatene fra en risikoanalyse viser at risikoen er lav eller akseptabel, kvalifiserer ikke i seg selv til unntak fra regelverkskrav.