Gå til hovedinnhold

Saga 2/4-14: Spøkelsesbrønnen

I 14 måneder kjempet Saga Petroleum for å håndtere undergrunnsutblåsingen fra brønn 2/4-14. Ptils Rune Solheim og Johnny Gundersen var begge involvert i kampen - på hver sin side av bordet.




Artikkelen er hentet fra publikasjonen
Sikkerhet - status og signaler 2012-2013

Bestilling (gratis):
Send en e-post til
margrethe.hervik@ptil.no

Det er nå 24 år siden oljeselskapet Saga opplevde skrekkscenariet; en utblåsing i undergrunnen på brønn 2/4-14, på folkemunne kalt spøkelsesbrønnen.

Hvert eneste døgn i nesten ett år strømmet 20 000 fat olje ut i grunnen under havbunnen.

Rune Solheim, som i dag er Ptils kontaktperson mot Statoil, var ansatt i Saga da utblåsningen startet. Han husker hendelsen godt.

- Jeg var stasjonert i Oslo og Kristiansand i forbindelse med utbyggingen av Snorrefeltet. Men akkurat den 20. januar var jeg i  Stavanger for å delta på Sagas julebord, som  var blitt utsatt til over nyttår, forteller han.

- Da jeg ankom, var det ikke særlig feststemning i lokalet. Folk snakket alvorlig sammen, flere kolleger manglet, og vi  forstod at noe var på gang. 

Høyt trykk
Ute i Nordsjøen, like nordøst for Ekofiskfeltet, var det definitivt noe på gang. Under boringen av 2/4-14 med innretningen Treasure  Saga, møtte man plutselig høyere trykk enn beregnet. Mannskapet forsøkte først å plugge brønnen, men sementpluggen brøt sammen. Det oppstod kraftig gassutvikling på boredekket, og utblåsningsventilen på havbunnen ble stengt.

I Stavanger ble Solheim bedt om å dra til Sagas beredskapssentral på Forus, hvor han fikk jobben med å føre loggen. På det tidspunktet hadde mannskapet på Treasure Saga begynt å evakuere personell over til Ekofisk, med unntak av 28 personer som ble igjen for å jobbe med stabilisering av brønnen.


Se utfyllende intervju med Rune Solheim og Johnny Gundersen om "Spøkelsesbrønnen".

Krisehåndtering i festantrekk
- Det var nokså spesielt å være i beredskapssentralen den kvelden. Mennene gikk i mørk dress og hvit skjorte, og damene i fotside aftenkjoler, forteller Solheim.

Selv ble han værende i beredskapssentralen hele natten.

Ute på riggen arbeidet man med å stabilisere brønnen ved å pumpe tungt boreslam ned via drepelinen.

Neste formiddag røk drepelinen brått, og Treasure Saga hadde ikke annet valg enn å trekke seg unna. Alternative løsninger måtte på plass.

Arbeidet med å planlegge boring av avlastningsbrønn startet umiddelbart, og Solheim fikk i oppgave å skaffe en egnet rigg. Det ble den oppjekkbare riggen Neddrill Trigon.

Planen var at denne skulle gå ned i brønnen via utblåsingsventilen på havbunnen, mens Treasure Saga skulle bore  avlastningsbrønn.

- Vi måtte i tillegg skaffe alt mulig annet utstyr, med kort leveringsfrist. Forhandlingsrommet var jo ikke akkurat stort, og leverandørene visste hva de kunne forlange. De kom likevel sjelden med urimelige krav, minnes Solheim.

Alt annet må vike
Like unna, i boreseksjonen i Oljedirektoratet (OD) på Ullandhaug i Stavanger, jobbet Johnny Gundersen.

Om kvelden 20. januar fikk han en telefon fra seksjonssjefen for boring og brønn.

- Jeg husker det godt, fordi det var bursdagen min. Neste morgen var det bare å komme seg på jobb og sette i gang arbeidet med å følge opp saken, forteller Gundersen.

Som hovedansvarlig for ODs oppfølging av 2/4-14 ble det mange møter med Saga de neste månedene. Han jobbet ikke med stort annet det følgende året.

- Men det var en utrolig lærerik tid. Dette var den andre utblåsingen på norsk sokkel, og detvar første gang det skjedde under boring. Ikke mange hadde vært borti en slik sak tidligere.

Mange metoder ble prøvd i forsøket på å drepe brønnen. En serie uhell og perioder med liten framdrift i påvente av spesiallaget utstyr, gjorde at operasjonen dro ut i tid.

I løpet av høsten oppdaget man at brønnen var i ferd med å bryte sammen, og faren økte for at oljen skulle strømme helt opp til havbunnen. Arbeidet med å gå direkte ned i brønnen fra utblåsingsventilen  ble avsluttet, og man konsentrerte seg om boring av avlastningsbrønnen.

Den 13. desember 1989 klarte Saga endelig å drepe brønnen.

- Jeg var til stede i Sagas beredskapssentral da arbeidet med å pumpe borevæske inn i brønnen begynte. Sentralen var helt full. NRK var der, og det var direkte kommunikasjon med mannskapet ute på riggen, forteller Gundersen.  - Og de lyktes.

Endelig tett
Etterpå startet oppryddingen, og først i mars 1990 kunne Saga forlate en forsvarlig plugget brønn. Da hadde det gått 14 intense måneder siden hendelsen startet.

Gundersen har jobbet med boring og brønn i OD, og seinere i Ptil, i over 25 år. Han setter pris på mimreturen tilbake til 1980-tallet.

- Det er viktig å hente fram disse hendelsene innimellom for se på hvordan vi kan lære av dem - fremdeles.

- For meg var erfaringen med 2/4-14 utrolig nyttig fordi den satte jobben i perspektiv. En slik hendelse minner oss på hvor vanskelig boring kan være, og at det kan gå galt, sier han.

Solheim ble værende i Stavanger de første ukene etter hendelsen, men etter hvert som arbeidetdro ut i tid, gjenopptok han jobben med Snorre-prosjektet i Oslo.

- Det som sitter mest igjen etter hendelsen, er hvordan Saga som organisasjon klarte å løfte segetter gjentatte tilbakeslag, sier han.

- Samtidig var belastningen på enkeltpersoner enorm. Det var mye prestisje knyttet til å stanse utblåsingen, og flere gikk for lange skift over for lange perioder uten  at de fikk hentet seginn. Mye har heldigvis endret seg i bransjen siden den gang.