Gå til hovedinnhold

Piper Alpha: Marerittet

I alt 167 mennesker omkom da Piper Alpha eksploderte og brant på britisk sokkel i 1988.




Artikkelen er hentet fra publikasjonen
Sikkerhet - status og signaler 2012-2013

Bestilling (gratis):
Send en e-post til
margrethe.hervik@ptil.no

- En forferdelig påminnelse om hvor galt det kan gå dersom vi ikke håndterer risikoen i denne virksomheten på en god måte, sier Ptil-direktør Magne Ognedal.

Katastrofen på Piper Alpha-innretningen startet om kvelden 6. juli, med gasslekkasje fra en kondensatpumpe som var stanset for vedlikehold. Det oppstod et driftsproblem som førte til at også den andre pumpen i dette systemet måtte stanses.

En kommunikasjonssvikt førte til at kontrollromoperatøren startet pumpen som var under vedlikehold, uten å vite at arbeidet der ikke var avsluttet. Det oppsto umiddelbart en betydelig lekkasje av kondensat og gass, som ble antent og eksploderte før noen rakk å gripe inn.

Sjokkmelding
Ved Oljedirektoratets (ODs) hovedkontor i Stavanger var det stille og rolig. Én av de som var på jobb da de første meldingene om katastrofen kom, var Magne Ognedal, den gang direktør for sikkerhetsdivisjonen i OD.

- Jeg var på kontoret da jeg fikk høre om ulykken. Husker jeg reagerte med én gang. Tenkte: Hva i all verden er det som skjer nå? De første meldingene var mangelfulle, det var vanskelig å danne seg et inntrykk av hva som hadde hendt, men det ble ganske fort klart at det var snakk om en katastrofal hendelse. Vi fikk etter hvert se bilder - av en plattform som stod i brann. Vi visste lite, men alt tydet på at det her var snakk om en stor katastrofe, sier Ognedal.


Se intervju med Ptil-direktør Magne Ognedal om Piper Alpha-ulykken

Fra olje til gass
Piper Alpha var en stor produksjonsinnretning med stålunderstell. Operatør var selskapet Occidental Petroleum. Innretningen ble satt i drift i 1976.

Den var opprinnelig konstruert for oljeproduksjon, men driften ble etter hvert lagt om mot gassproduksjon, dels ved at gassandelen fra feltet økte på grunn av fallende oljeproduksjon, og dels ved at gass fra omliggende felt ble ført til Piper Alpha for videre behandling og transport til land.

Siden innretningen opprinnelig var konstruert for oljeproduksjon, var brannveggene i området beregnet for å beskytte mot varmen fra en oljebrann, men ikke for å tåle trykket som oppstår i en gasseksplosjon.

Eksplosjonen som oppsto, blåste ut flere paneler i en brannvegg. Ett av fragmentene kuttet av et rør som førte kondensat. Dette startet en ny brann.

Bilde av en katastrofe
- Etter hvert kom det mer og mer informasjon om omfanget, alle de drepte, redningsaksjonen, hva som hadde skjedd. For oss som norske myndigheter var det viktig så raskt som mulig å finne ut om noe hadde relevans for aktiviteten i norsk del av Nordsjøen, forteller Ognedal.

- Litt etter litt fikk vi et bilde av hva som hadde gått galt, hva som lå bak katastrofen. Kort tid etter ulykken ba OD alle aktørene på norsk sokkel om å sjekke situasjonen på sine innretninger og foreta nye sikkerhetsstudier.

- Vi var opptatt av å undersøke om det var lignende risikoforhold i Norge.

Brutte prinsipper
Piper Alpha var opprinnelig bygget etter anerkjente prinsipper om å plassere de mest sikkerhetskritiske områdene lengst mulig borte fra sikre områder, som kontrollrom og boligkvarter.

Da innretningen ble modifisert for å ta i mot og behandle gass fra andre innretninger, ble prinsippet brutt. For eksempel ble området for gasskompresjon plassert nær kontrollrommet. Denne beslutningen fikk senere betydning for utviklingen av ulykken.

Brannvannpumpene på innretningene skulle normalt starte automatisk når brann ble detektert. Pumpene var imidlertid satt i manuell modus, fordi det tidvis foregikk dykkevirksomhet nær innretningen. Man antok at brannvannpumpene kunne utgjøre en fare for dykkere dersom de kom for nær vanninntaket mens pumpene var i gang.

Da brannen var et faktum, iførte to personer seg beskyttelsesdrakter og forsøkte å ta seg fram til pumperommet for å starte pumpene manuelt. De to ble aldri sett igjen.

Lord Cullen
Ulykken ble gransket av en offentlig oppnevnt kommisjon ledet av den skotske høyesterettsdommeren Lord (William Douglas) Cullen.

Arbeidet i Cullen-kommisjonen startet i november 1988. Norske OD ble bedt om bistå, både i form av skriftlig dokumentasjon og ved å stille i den offentlige høringen i Aberdeen.

- Jeg ble oppnevnt som vitne av Crown Office, det vi i Norge kaller statsadvokaten, husker Ognedal.

- Teamet til Lord Cullen viste stor interesse for hvordan vi gjorde det i Norge. Tre assessorer var hos oss i Norge en ukes tid før selve høringen begynte. Britene visste lite om hvordan vi arbeidet, og ville ha detaljer - hvordan vi tenkte, hvorfor vi gjorde ting på den måten vi gjorde.

- Vi informerte og svarte så godt vi kunne og ga begrunnelse for hvordan regelverket vårt var bygget opp og hvordan tilsynsordningen var.

To dager
Dag 169 og 170 av høringene i Skottland – den 10. og 11. januar 1990 – var satt av til ODs sikkerhetsdirektør.

- Der satt jeg i vitneboksen og kikket opp på «dommerne», med lord Cullen i midten. Stemningen i salen var gravalvorlig. Tilhørerne var mange. Partene hadde egne folk til stede som fulgte alt meget nøye.

- Ordningen var slik at jeg hadde med meg en skriftlig redegjørelse som jeg selv måtte lese opp i rettssalen. Da redegjørelsen var lest opp, begynte spørsmålene fra lord Cullen og assessorene, og de ulike partenes advokater.

- Det var alle mulige typer spørsmål. Ulike temaer og innfallsvinkler. De var tydelig interesserte i å forstå hvordan vi gjorde ting og tenkte i Norge.

Redegjørelsen og det påfølgende kryssforhøret varte i nesten ni timer.

Pøste på med olje
Nødavstengingssystemet på Piper Alpha ble aktivert umiddelbart etter eksplosjonen. I utgangspunktet skulle brannen derfor etter hvert ha dødd ut av seg selv. Brannen ble imidlertid vedlikeholdt og forsterket ved at innretningene Tartan og Claymore fortsatte å produsere til Piper Alpha.

Rørledninger som var ødelagt av eksplosjonene, medførte at store mengder hydrokarboner ble tilført midt inne i brannområdet.

Kontrollrommet måtte forlates mindre enn ti minutter etter den første eksplosjonen. Dermed var det ikke lenger mulig å gi meldinger over høyttaleranlegget, og organiseringen av det videre arbeid ble meget vanskelig.

Kraftig kritikk
Den 800 sider lange rapporten fra Cullen-kommisjonen ble offentliggjort i november 1990. Rapporten kom med flengende kritikk både mot operatørselskapet Occidental og det britiske energidepartementet.

Cullen anbefalte en lang rekke forbedringstiltak for sikkerheten på britisk sokkel.

- Rapporten inneholdt 106 anbefalinger. Her i Norge hadde vi en nøye gjennomgang av hvert av disse punktene, for å se hvordan de var ivaretatt hos oss. Så å si alle tiltakene Cullen anbefalte, var ting vi allerede hadde på plass, konstaterer Ognedal.

Hoppet over bord
Beredskapsprosedyrene tilsa at personellet om bord skulle gå til livbåtene, men brannen gjorde dette umulig. Personellet søkte derfor tilflukt i boligkvarteret, som var beskyttet med brannvegg mot prosessområdet. Mange valgte å hoppe i havet, og de fleste av de som overlevde, ble reddet av fartøyer som befant seg i området eller kom til.

Brannen og røyken, kombinert med vindretningen, gjorde redning med helikopter umulig. Røyk og branngasser begynte etter hvert å trenge inn i boligkvarteret. På dette tidspunktet fortsatte innretningene Tartan og Claymore fremdeles å produsere.

At produksjonen ikke ble stengt ned, hadde sammenheng med at ledelsen på plattformene ikke hadde tillatelse til å stenge ned uten klarsignal fra land. De hadde heller ikke tilstrekkelig oversikt over situasjonen på Piper Alpha.

Internkontroll
Piper Alpha-ulykken kom til å endevende britisk sikkerhetsforvaltning offshore, blant annet ble myndighetsansvaret for sikkerhet overført fra energidepartementet til Health and Safety Executive (HSE).

Endringene som fulgte, var i betydelig grad inspirert av det norske sikkerhetsregimet. Det gjaldt både ansvarsplassering, tilsynsordning og lovverk.

På norsk sokkel hadde en på 1980-tallet innført internkontrollprinsippet. Kritikken mot denne ordningen var omfattende og spørsmålene mange – især i utlandet.

Etter at Cullen-rapporten ble lagt fram, forstummet kritikken.

- Det var en bekreftelse på at vi hadde tenkt riktig. Jeg hadde vært på en del konferanser og snakket om internkontrollkonseptet og tenkingen rundt det, og jeg skal jammen si at det var ikke mye aksept for den måten å tenke på. Det var alltid gode diskusjoner i etterkant.

- Men så kom høringen, rapporten og lord Cullen som pekte på Norge og trakk fram betydningen av «local management» og «safety systems». Da var det ikke så mye diskusjon om dette lenger, fastslår Ognedal.

Sank i havet
Da brannen på Piper Alpha hadde vart i 25 minutter, brast stigerøret fra Tartaninnretningen på grunn av varmen. Rørledningen hadde en diameter på 45 centimeter og et trykk på 160 atmosfærer.

En enorm flammekule omsluttet hele innretningen og skapte mer enn 100 meter høye flammer. Etter enda 25 minutter brast stigerøret fra Claymore, og forsterket brannen ytterligere. To timer etter den første eksplosjonen, gikk Piper Alpha i oppløsning. Størsteparten sank i havet, inkludert boligkvarteret.

Av 226 personer som var om bord da ulykken inntraff, omkom 165. I tillegg døde to personer på et støttefartøy som deltok i redningsaksjonen.

Aldri risikofritt
- Kunne Piper Alpha-ulykken skjedd i dag? Jeg tror svaret på det er ja, sier Ognedal.

- Vi har bedre utstyr, mer kunnskap og er flinkere på risikostyring, så sannsynligheten for at det kan skje er mindre.

Men det er ingen garantier.

- Piper Alpha var – og er fortsatt – en kraftig påminnelse om at det er et stort ulykkespotensial i denne næringen og at det er en utfordring å styre risikoen, mener Ognedal.

- Så kan du spørre; med det utstyret, den kunnskapen og de verktøyene vi har i dag – går ikke ting av seg selv?

Nei, det gjør absolutt ikke det. Vi har sett mange hendelser etter Piper Alpha som har hatt stort potensial og lett kunne utviklet seg til storulykker eller katastrofer. Også her på norsk sokkel.

Risikoen i denne virksomheten er stor, men den kan styres. Dét krever full oppmerksomhet - 24 timer i døgnet, sju dager i uka, 365 dager i året. Det er aldri anledning til å slappe av.