Gå til hovedinnhold

Magne Ognedal: Sorti for Mr Safety

Magne Ognedal har preget sikkerhetsarbeidet på norsk sokkel gjennom fire tiår. Men neste år er det slutt.




Artikkelen er hentet fra publikasjonen Dialog nr.1

Bestilling (gratis):
Send en e-post til
margrethe.hervik@ptil.no

 En æra er over når Magne Ognedal (69) til vinteren spaserer ut av Ptil-bygget for siste gang.

Fra starten som ung ingeniør i Oljedirektoratet (OD) i 1974 og fram til han nå går av som øverste leder for Ptil, har Ognedal vært vitne til store endringer i petroleumsnæringen.

I løpet av de nesten fire tiårene som har gått, har også myndighetenes rolle blitt radikalt forandret.

- Da jeg begynte i OD, bestod regelverket av en rekke detaljerte krav, og myndighetsrollen gikk for en stor del ut på å kontrollere at selskapene etterlevde lover og regler. Det ble raskt klart at dette var en lite effektiv tilnærmingsmåte og at det resulterte i uklar ansvarsfordeling mellom myndighetene og oljeselskapene. Det at vi hadde et regelverk som var utformet med spesifikasjonskrav, resulterte også indirekte i en form for godkjenningsordning, forklarer Ognedal.

- Med regelverksreformen i 1985 fikk vi en total omlegging til et funksjonsbasert regelverk. Vi gikk fra detaljkontroll til vektlegging av målstyring og en mer overordnet tilnærming. For myndighetene innebar dette en radikal endring i måten vi førte tilsyn på. Det betydde også at vi trengte en annen type personell, med en annen type kompetanse.

KATASTROFEN I begynnelsen av mars 1980 tiltrådte Ognedal som sikkerhetsdirektør i OD. To uker etter forliste flotellet Alexander L Kielland på Edda i Ekofisk-området. 123 mennesker omkom.
Kiellandkatastrofen satte dype spor, også hos Ognedal.

Kielland er langt fra den eneste ulykken på norsk sokkel som har kostet menneskeliv. Verken før eller siden. Men den fikk avgjørende betydning for arbeidet med sikkerheten.

- Oljeindustrien var den gang konservativ og lite endringsvillig. Kiellandkatastrofen tvang fram endringer og bidro til å sette fart på arbeidet med sikkerhet og beredskap, med utforming av regelverk og utvikling av ny teknologi.

- Storulykken gjorde det tydelig for de fleste at her måtte næringen bli bedre på å forstå og styre risiko. En måtte komme fram til erkjennelsen av at det ikke fins noen garantier mot ulykker. Det eneste som nytter, er hardt og trutt arbeid for å forebygge.

Som sjef for sikkerhetsavdelingen spilte Ognedal en viktig rolle i utformingen av den nye myndighetsrollen, ikke minst ved utarbeidelse av prinsippene for internkontroll og arbeidet med å få oljeselskapene til å ta dette om bord.

FOREBYGGENDE Risikonivået i norsk petroleumsvirksomhet er blitt stadig bedre de siste årene. Pilene peker rett vei.

- Næringen har forstått myndighetenes budskap og innsett behovet for å bli bedre på sikkerhet, for å redusere risikoen og få nødvendig oppmerksomhet om forebyggende arbeid. Aktørene har skjønt at det ikke fins noe alternativ, sier Ognedal.

- Men fremdeles er det for mange selskaper som bruker skadestatistikk som prestasjonsmål, mens de sliter med å gi nok oppmerksomhet til arbeidet med å redusere storulykkesrisiko. Men de må innse at det er snakk om to forskjellige ting: Å forebygge storulykker er noe annet enn å redusere personskader. Det er to ulike problemstillinger. Komplementære, ja, men de krever likevel forskjellig tilnærming. Redusert antall personskader kan ha betydning for storulykkesrisiko – og omvendt – men det behøver ikke ha det. Det er nettopp det Deepwater Horizon-ulykken viser; organisasjonen der var svært opptatt av personskaderisiko, mens oppmerksomheten om storulykkesrisiko var totalt fraværende. De så seg blinde på detaljene.

Ognedal peker på bedre risikostyring, organisasjon og ledelse og barrierestyring som de viktigste utfordringene for bransjen framover.

- Å jobbe med dette er krevende – både for næringen og for myndighetene. Men det er avgjørende at vi tar tak i disse utfordringene. Dessverre opplever jeg nok en viss variasjon blant selskapene når det gjelder å akseptere viktigheten av dette.

LANGDISTANSELØPEREN Hele 38 år i staten. 24 år som sikkerhetsdirektør i OD. Åtte som direktør for Ptil. Det må god kondisjon og en solid dose tålmodighet til for å stå ut et slikt løp. Hva var egentlig drivkraften gjennom alle disse årene?

- Det har vært en fantastisk industri å jobbe med. Spennende og krevende. Næringen har vært i konstant utvikling, det samme har vi som myndighet. Det har aldri vært snakk om å lene seg tilbake og si at nå er det godt nok. Det har alltid vært nye prosjekter, nye mål. Og det har alltid vært mulig å tenke nytt og prøve nytt. For meg har det vært artig å være en del av dette, sammen med gode og dyktige kollegaer i OD og senere Ptil.

- I tillegg har du katastrofene og ulykkene. De har på sitt vis vært en drivkraft. Forbedringspotensialet i næringen har vært stort.

Paradoksalt nok er det ofte ulykker eller alvorlige hendelser som driver fram forbedringer i sikkerhetsnivået.

- Det er ikke en naturlov, dette, men når det skjer en hendelse, fører det som oftest til at oppmerksomheten om risikoforhold blir skjerpet. I dag ser vi at Deepwater Horizon-katastrofen i 2010 bidrar til stor oppmerksomhet om sikkerhetsmessige forhold, ikke bare i Mexicogolfen, men over hele verden. Og dette er nytt; oljeindustrien er virkelig blitt global. Store ulykker
blir gjenstand for verdensvid oppmerksomhet.

INTERNASJONALT PERSPEKTIV Ognedal har vært en aktiv pådriver og premissgiver også når det gjelder sikkerhetsarbeid internasjonalt, blant annet i North Sea Offshore Authorities’ Forum (NSOAF), som består av sikkerhetsmyndigheter fra land med petroleumsaktivitet i Nordsjøen. Også i International Regulators’ Forum (IRF), hvor offshore sikkerhetsmyndigheter fra hele verden samles for å drøfte aktuelle tema, har Ognedal hatt en sentral rolle - både som initiativtaker og som deltaker.

Prisgitt I 2001 ble han kåret til Oilman of the Year av Society of Petroleum Engineers (SPE). Samme år fikk han SPEs Health, Safety, Security, Environment, and Social Responsibility Award.

I 2003 fikk han The International Leadership Award av USAs Minerals Management Service (MMS). Og nå i 2012 ble han tildelt ONS sin ærespris for sitt mangeårige bidrag til sikkerheten på den norske kontinentalsokkelen.

En dans på roser? Vel, hverdagene har som oftest bestått av hardt arbeid – og en god dose kjeft.

- Jeg har alltid sagt at det å være leder for Ptil ikke er noen popularitetskonkurranse. Men slik er rollen. Myndighetene må av og til ta noen upopulære beslutninger. Jeg har hatt en del sinte toppsjefer på telefonen opp gjennom årene. De ringte og kjeftet. Du vil ikke tro det. Men det er det ikke så mye av lenger, det skyldes nok at næringen bedre forstår vår rolle som tilsynsmyndighet og regulator, samt at de forstår hvordan og hvorfor vi bruker de virkemidlene vi gjør.

- Det er ikke nødvendig å være populær, men du må ha respekt. Nøkkelen er å bruke makten på en forutsigbar og fornuftig måte.

INGEN EXIT En jobb ute i næringen ville nok både gitt mer lønn og mindre kjeft – var han aldri inne på tanken om å skifte beite? Jo, visst. Mer enn én gang.

- Jeg har da fått jobbtilbud. Flere ganger. Og jeg hadde sikkert kunnet både doble og tredoble lønna hvis jeg takket ja. Men det gjorde jeg aldri. Lønn har aldri vært den store motivasjonen min. Så lenge jeg tjener nok til at jeg kan leve det livet jeg lever, er det godt nok.

- For meg har dette vært et givende sted å jobbe; spennende, jeg har fått anledning til å arbeide med mange ulike utfordringer. Mulighet til å utgjøre en forskjell i næringen.

KRABBEFANGEREN Til våren runder Ognedal 70, og da er det slutt. Da går embetsmannen ut av dørene i Ptil-bygget for aller siste gang.

- Jeg vil ikke spekulere i hva som skjer etter at jeg har sluttet her. Men jeg håper jo Ptil får en sjef som ser betydningen av de prinsippene og verdiene som etaten har arbeidet fram. Men hvis departementet leter etter en kopi av meg, kommer de ikke til å klare å finne det.

Hva han selv skal finne på, er han ordknapp om.

- Jeg har ingen konkrete planer. Helsemessig fungerer jeg bra, men akkurat hva jeg skal gjøre nå, vet jeg ikke.

Uansett skal det bli mer tid til familien, til kona Ingegjerd, til barn, barnebarn og oldebarn. Til reising. Og til langhelger på Sokn.

For der, på en liten øy en halvtimes kjøring nord for Stavanger, har Ognedal i mange år hatt sitt pustehull.

Der har han hytte som skal stelles og flikkes på, der har han teiner og der ligger en 21 fots trebåt fortøyd ved brygga og venter.

Krabbene i Boknafjorden går en hard tid i møte.