Gå til hovedinnhold

Kronikk: Det temma havet

For den som flyr over Nordsjøen på en klarværsdag, kan det blå havet se stille ut. Fra 10 000 meters høyde blir bølgene glattet ut, og havet er flatt og uberørt.




Artikkelen er hentet fra publikasjonen Dialog nr.1

Bestilling (gratis):
Send en e-post til
margrethe.hervik@ptil.no

Av: Aslak Sira Myhre

De store tankskipene som krysser fram og tilbake mellom Norge og Storbritannia, Storbritannia og kontinentet, ser til forveksling ut som fly på himmelen, lydløse, langt borte og med kjølvannet som en stille hvit strek bak.

Når man har flydd så langt at man bare ser hav i alle retninger, dukker også plattformene opp. De ser ut som miniatyrer, enorme condeeper redusert til spillebrikker. Og mellom dem kan man, i alle fall på de store feltene som Ekofisk og Valhall, se enda mindre, linjalrette svarte streker som forbinder plattformene med hverandre.

Det er gangbruene, passasjene som er spent ut mellom bolig-, bore og produksjonsplattformene, hvor oljearbeiderne går over, minst to ganger hver dag, en arbeidsvei i én meters bredde over ett av verdens villeste hav.

Fra flyet ser det så ufarlig ut der nede. Det er en illusjon.

Når man leser og hører om norsk olje og norsk oljepolitikk er det som oftest som å se på Nordsjøen fra flyet. Det er langt vekke. For det meste handler det om statsbudsjett og oljefond, på en heldig dag om oljeekvivalenter og oljefunn. Oljearbeidere er rike, privilegerte og bortskjemte. Som landet de lever i.

Prosessen med å tilegne seg denne rikdommen får liten eller ingen oppmerksomhet. Heller ikke farene ved det.

Å finne olje i Nordsjøen var ikke den vanskeligste kunsten i verden. Det å få olja og gassen opp av sjøen, er derimot veldig vanskelig - til dels var det før Nordsjøen blei åpna, regna for umulig. En umulig oppgave i et vilt hav.

Nordsjøen er ikke bare skattkammer, heller ikke bare en arbeidsplass. Det er også en grav. Det var det før olja kom, for sjømenn og fiskere, og er det dessverre fortsatt.

I løpet av de førti årene vi har henta opp olje, har minst 322 mennesker dødd på norsk sokkel, i Nordsjøen eller i fastlandsindustrien tilknytta olja. Aller flest sjølsagt i ”Alexander L. Kielland”-ulykka. Den er tross alt kjent. Men på engelsk side var Piper Alpha-ulykka enda større.

Den er ukjent for de fleste, akkurat som de mange små og store arbeidsulykkene nordsjøolja har kosta.

Havet under flyet er nemlig ikke stille, det er for det meste opprørt, og med jevne mellomrom rasende. Og i det raseriet skal borekroner ned, olje og gass opp, og forsyninger og utstyr lastes av og på plattformene.

Den som har sett bilder av en supplybåt som hopper i bølgene mens løftekrokene festes rundt containere med mat og utstyr, husker det lenge. Den som har vært med, glemmer det aldri.

Heldigvis vil denne beskrivelsen høres melodramatisk ut, kanskje er den det og. Antall ulykker og dødsfall i oljeindustrien har sunket lenge. Arbeidsplassene er flere og tryggere. Nye produksjonsenheter flyttes under vann, og styres med joystick fra land. Været er det samme, men sikkerheten er bedre.

Slik er fortellingen om Nordsjøen i dag. Sikkerheten er stor, sikkerhetener viktigst, vi satser på sikkerheten. Fra oljeselskaper, myndigheter og leverandørindustri er mantraet det samme. Og under ligger forestillingen om et ”vi”. Vi er alle i samme båt, i alle fall på samme plattform.

Da jeg blei bedt om å skrive ned mine tanker om sikkerhet, var dette det første som slo meg. Hvor falskt det ”vi-et” er.

Sikkerheten på norsk sokkel er ikke et resultat av et vi, som om alle satt i samme båt. Det er et resultat av kamp, politikk og smertelig erfaring.

Spør nordsjødykkerne hvem det var som endra deres arbeidsforhold. Det kom i alle fall ikke av seg sjøl. Spør Industri Energi og Safe om verneombudets rett til å stoppe produksjonen er populær hos internasjonale oljeselskap, eller spør Frederic Hauge og miljøbevegelsen om de opplever at sikkerheten mot utblåsninger, lekkasjer og eksplosjoner er førsteprioritet.

Norsk sokkel er blitt én av de tryggeste i verden. Men verden er ikke blitt som Norge. Tar en flyet videre fra Norge til for eksempel Nigeria, ser det helt annerledes ut.

Jeg var nylig lærer på et skriveverksted i Lagos. Én av elevene var vokst opp i oljeområdene rundt Nigerdeltaet. Hennes tekster handla om å vokse opp et sted hvor mødrene hang opp klesvasken på gassledningene og ungene lekte rundt flammene fra brennende oljepytter og gasslekkasjer.

Sjøl om selskapene er de samme, er sikkerheten en annen. Hadde vi alle vært i samme båt, ville sikkerheten til Shell vært den samme uansett hvor de opererte.

Det er den beviselig ikke.

Nordsjøen er antageligvis verdens tryggeste hav å jobbe i olja i. Det var ikke slik i 1981, men har blitt sånn fordi norske myndigheter har stilt verdens strengeste krav til virksomheten.

”Alexander L. Kielland”-ulykka var kanskje den viktigste enkelthendelsen som leda fram til dette. Norge har blant de sterkeste fagforeningene i verden i øyeblikket. På fastlandet og i olja.

Og disse fagforeningene har utrettelig slåss for det aller mest basale: Liv og helse for sine medlemmer.

Dette samspillet mellom ulykker, fagforeninger og myndigheter har forma oljebransjen i Norge. I Nigeria er den formet annerledes. Pengene strømmer ikke fra olja til velferdsstaten. Oljerørledningene ligger fritt på bakken og ungene leker rundt flammende gasslekkasjer langs Nigerdeltaet.

Det er lett å se det som en seier for Norge det vi har fått til. Men det er vel også mer enn det. Det ville vært mer overraskende om verdens tryggeste oljehav lå utafor Afrikas kyst og det farligste mellom Norge og Storbritannia.

Når jeg flyr over Nordsjøen og ser de små plattformene stå opp i alt det blå der nede, blir jeg stolt. Stolt av at de største plattformene der nede blei bygd i Norge, ja til og med i Stavanger.

Av at teknologien om bord på dem blei utvikla av norske ingeniører. Av at det norske statsoljeselskapet har flagget sitt på dem. Av at far min var med og bygde dem. Og at han som mangeårig fagforeningsmann var én av de mange som var med og sikra dem.

Det er mye å være stolt av der nede. Sikkerheten kanskje aller mest. Men når en sammenligner Nordsjøen med verdens andre oljerike hav, skal en huske det aller viktigste: Nordsjøen er et vestlig hav, i hjertet av kapitalismen og imperialismen. De folkene som har erobret og styrer denne verden, kommer fra nordsjølandene.

Ei ulykke i Nordsjøen betraktes som en større sak i verden enn om den samme ulykka skulle skje utafor Brasil eller Mosambiks kyster.

Til sjuende og sist er det kanskje sånn: Vi har slåss for å få det til, men vi har også hatt historien på vår side. Nordsjøen er også den sikreste oljearbeidsplassen til havs i verden fordi det er ”oss” hvite menn og kvinner som jobber der.