Gå til hovedinnhold

Krisekommunikasjon: Alltid beredt

Vi er sårbare, og vi må takle det. Når krisen oppstår, er det ikke nok å ha beredskapsplanen klar, innøvd og forstått. Det skal også kommuniseres. Den jobben kan ikke overlates til hvem som helst.




Artikkelen er hentet fra publikasjonen Dialog nr.1

Bestilling (gratis):
Send en e-post til
margrethe.hervik@ptil.no

Som samfunn ble Norge satt på en smertefull prøve ved tragedien 22. juli 2011. Nå gjennomlever vi oppgjørets dager; det er tid for å lære.

De viktige spørsmålene som reises av sentrale myndigheter, er nøyaktig de samme som stilles når noe har gått galt, eller nesten gikk galt, i olje- og gassindustrien:

Hva skjedde, hvorfor skjedde det, hva kunne være gjort for å hindre at det skjedde, hvordan kan vi arbeide for å hindre at det skjer igjen?

Sikkerhet og beredskap var tema for et møte mellom Jens Stoltenberg og Ptil i september i år. Statsministeren kom til Stavanger for å lære, høste av de erfaringer som tilsynet, Statoil, politiet og Hovedredningssentralen kan bidra med.


Sikkerhet og beredskap var tema da Jens Stoltenberg møtte Ptils Magne Ognedal.
Foto: Morten Berentsen


Budskapet han fikk fra oljebransjens representanter, handlet først og fremst om risikoforståelse, bevisstgjøring og viktigheten av å øve og være forberedt.

Mange spørsmål
Krisekommunikasjon utgjør et viktig kapittel i læreboka, også etter 22. juli. Det stilles brutale krav til frontfigurene når katastrofen rammer.

Hva kan man si? Når skal man si det? Hva kan man ikke si? Hvordan si det som må sies? Hvem kan si det? Hvem har ansvar for å si det?

I petroleumsvirksomheten er ordet risiko en del av dagligtalen. Kunnskap om risiko er en forutsetning for å drive sikkert - forståelsen av risikofaktorer er alfa og omega. Bare med innsikt i fare er det mulig å forebygge det alle vil unngå: Ulykker. Storulykker. Dette er opplest og vedtatt, en virkelighet alle aktørene må og skal forholde seg til.

Men hva med ansvaret for å kommunisere i en beredskapssituasjon? Er det like opplagt for alle hva som kreves i så måte?

De fleste store selskapene, de norske og de med lang fartstid i Norge, har krisekommunikasjon som del av kompetansen i egen organisasjon.

Men hvordan vil de små og mindre aktørene, de ferske, og selskaper med liten organisasjon i Norge og hovedkontor i et annet land, fronte en ulykke eller storulykke?

Selskaper i sistnevnte kategorier har de siste årene økt betraktelig på norsk sokkel. Flere av dem har valgt nye måter å organisere virksomheten på, og Ptil har sett at en del av de internasjonale operatørene velger å sentralisere virksomheten rundt hovedkontoret. Mange bruker eller planlegger å bruke eksterne ressurser for å ivareta sentrale oppgaver. Dette åpner regelverket for på en del områder.

Det er imidlertid et krav at alle operatører med virksomhet i Norge, må ha egen kompetanse til blant annet å lede og koordinere en beredskapsoperasjon i fare- og ulykkessituasjoner. Operatøren skal ha en organisasjon i Norge som på selvstendig grunnlag er i stand til å sikre at petroleumsvirksomheten gjennomføres i tråd med regelverket.

Pliktene gjelder for alle operatører og rettighetshavere, uavhengig av størrelse.

Operatørens ansvar
Kravet har også relevans til kommunikasjonen av de strategiske beslutningene som løpende må fattes i en eventuell krise.

Man kan spørre seg: I hvor stor grad planlegger de mindre operatørene å overlate sin krisekommunikasjon til hovedkontoret? Eller til et konsulentselskap med kompetanse på informasjon og kommunikasjon, men uten ansvar for selskapets virksomhet?

Et funksjonelt regelverk, som vi har i Norge, betyr at hvordan oppgavene løses, kan variere fra selskap til selskap – så lenge man oppnår det sikkerhetsnivået regelverket krever. Operatørselskapet er imidlertid pliktet til å organisere seg slik at det oppfyller operatøransvaret slik det beskrives i regelverket.

Selv om regelverket gir operatørselskapene stor frihet til å organisere virksomheten og benytte eksterne ressurser for å utføre aktivitetene, er det noen viktige begrensninger:

Operatøren må selv foreta vurderinger og fatte beslutninger på strategisk nivå, for eksempel ved tredjelinje beredskap. Begrepet tredjelinje beredskap omfatter nettopp strategiske forhold; selskapets ansvarlighet, forretningsmessige avgjørelser og helhetsvurderinger - og kommunikasjonen av slike forhold til media og omverdenen.

Med andre ord: I en krise-/beredskapssituasjon er det operatøren i Norge som skal uttrykke selskapets overordnete ansvar, vurderinger og forpliktelser til offentligheten. Denne rollen kan som hovedregel ikke ivaretas av konsulenter, og ikke overlates til selskapets kontor i et annet land. Det norske operatørselskapet plikter også å holde tilsynsmyndighetene løpende orientert om utviklingen i en beredskapssituasjon, og om hvilke tiltak selskapet planlegger å iverksette for å håndtere ulykken.

Ingen tid til spørsmål
For Ptil er temaet krisekommunikasjon relevant fra mange sider. Ptil er selv en beredskapsorganisasjon. Tilsynet har en vakttelefon bemannet døgnet rundt, året rundt.

Beredskapsvakten tar imot alle varsel om uønskede hendelser og har ansvar for å etablere Ptils beredskapsorganisasjon når det er nødvendig.

Da kalles relevante ressurser inn til sentralen i Stavanger, slik at myndighetene kan føre løpende tilsyn med operatørens håndtering av situasjonen og kommunisere Ptils vurderinger til omverdenen. Informasjons- og mediehåndteringen er en del av beredskapsorganisasjonen.

Men i en krise er kjerneutfordringene innen kommunikasjonsfaget de samme for Ptil som for de involverte selskapene. Den dagen er det ikke tid for å stille spørsmål om planene for krisekommunikasjonen - eller hvem som har ansvar for å informere offentligheten.

Da er det snakk om å være beredt.

Alltid beredt.